Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sjøl om ja-sida hadde en liten framgang i vinter, viser målingene igjen et stabilt nei-flertall, med ca. 55 prosent nei og 33 prosent ja til EU. Av de som har tatt stilling er det altså ca. 2/3 som sier nei til norsk EU-medlemskap.

Det har vært nei-flertall sammenhengende, hvert år, på alle målinger, i over 20 år. Det kan synes som det norske folk er vaksinert mot ideen. Uansett om det argumenteres med usikre tider, krig i Europa, EU som «klimahelter» eller at «vår plass er ved det europeiske bord». Ingenting biter.

Hva kan det komme av? Ihuga ja-folk, i partier og media, driver en type tofrontsforklaring på denne standhaftigheten i det norske folk. Hovedpåstanden er at vi ikke skjønner vårt eget beste. En argumentasjon som lett faller på stengrunn, folk ønsker ikke å høre på besserwissere som idiotforklarer dem. For det andre hevdes det at vi er «nasjonalister». Altså i motsetning til «europeere», «internasjonalister» osv. Altså egentlig at vi er egoister, som ikke vil dele med andre, men beholde rikdommen vår for oss sjøl.

Et argument som står i skarp kontrast til fakta: Det norske folk flokkes om TV-aksjonen hvert år, vi gir så det svir til ulike gode formål i regi av sivile organisasjoner som Amnesty, Redd Barna, Røde Kors, Leger uten grenser osv. Og vi slutter i stort monn opp om ideene om FN, WHO mfl.

Vi er for internasjonalt samarbeid, men på grunnlag av at Norge er en sjølstendig nasjon, med vår egen stemme, representert av folk som kan kastes i valg. Det avgjørende argumentet, som står klippefast gjennom enhver debatt, er innsikten formulert så elegant allerede i 1994: «Det er langt til Oslo, men lenger til Brussel».