Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vestfold har alltid vært et sjøfartsfylke. De som seilte ut på hvalfangst høsten 1939 ble borte i fem-seks år. Krigen hindret dem i å komme hjem. Sjøfolkene tok del i krigen som flygere, infanterister, sjømenn eller i andre krigsviktige stillinger.

De fleste falt på havet. Det var sjøfolk som ble torpedert både to og tre ganger og som slapp levende fra det. Det er ikke så rart at de fikk nerver, som man kalte det før. Innsatsen til krigsseilerne vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over nazistene.

Enkelte falt før krigen kom til Norge. Tønsbergenseren Bredo Adriansen døde da skipet han seilte på ble torpedert av en tysk ubåt. D/S «Gudveig» ble senket den 25. januar 1940 da skipet var på vei fra Newcastle til Oslo.

Dagen da krigen kom til Norge falt tre mann fra Tønsberg. Harald Simon Johansen tjenestegjorde på kystartillerifortet på Rauøy, og falt i kampene der. Leif Anker Gjermundrød og John Harry Viulsrød tjenestegjorde på panserskipet «Norge,» og tapte livet etter at skipet ble torpedert ved Narvik.

Hedrer veteranene

8. mai er først og fremst en markering av at landet vårt ble frigjort fra tysk okkupasjon. Mange gode kvinner og menn fra hjemmefronten og fra alle våpengrener falt i kampene for vår frihet. Vi er dem evig takknemlige.

Fra 2011 ble 8. mai også den nasjonale veterandagen, en dag for å vise anerkjennelse til mer enn 100.000 nordmenn som har gjort tjeneste for Norge i mer enn 40 land. Vi skal minnes mer enn 100 norske kvinner og menn som ikke kom hjem med livet i behold. Langt flere kom hjem med skader på kropp og sjel.

Det er mange hjemvendte soldater som sliter etter sterke opplevelser der ute.........

© Tønsbergs Blad