INNI MITT HODE

Men så dikter jeg litt om og mumler: «Jeg synes at en liten hund er fin. Men det synes ikke fornuften min».

For det er en ting som holder meg tilbake.

I barndommen min på Nøtterøy hadde vi puddelen Bobsey. Så fikk vi den ville bordercollien Heidi som kom på omplassering. Etter hvert skaffet familien til broren min lille Basse. Felles for dem alle var at de ble 13–14 år …

I tillegg til det store ansvaret som følger med, så er det denne sorgtunge dagen som gjør at jeg kvier meg litt for å skaffe meg hund. Dagen når dyrlegen sier kjæledeggen er blitt så gammel at det er best at bestevennen bør sovne stille inn.

Det er klart man skal være forberedt på dette, og det er vanlig at kjæledeggen dør før matmor eller -far. Likevel er det så utrolig vanskelig å si farvel, eller hva? Selv om det «bare» er en hund, blir kjæledeggen menneskets beste venn. Hunden blir en stor del av familiens hverdag, og den kan trygt betraktes som en del av familien. Tross alt er den med over alt.

Det eneste fornuftige er å la familiemedlemmet på fire ben slippe, mens verdigheten er i behold. Men egoisten i oss ønsker å beholde hunden for alltid. Vi tenker på oss selv, for hunden skal tross alt holde oss med selskap. Derfor........

© Tønsbergs Blad