Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det offentlige ordskiftet har likevel en tendens til å dras mot enkle og slagordpregede løsninger, gjerne av binær karakter. Det er ikke mange år siden det mer eller mindre var en unison enighet om at «digital kompetanse» var kritisk viktig og at skjermer måtte inn i skolen så fort som mulig. Nå har pendelen svingt, og de samme skjermene er en vederstyggelighet som helst skal ut av skolen, i alle fall for de minste barna.

For politikere som ønsker å vise handlekraft er dette et fint landskap å operere i. De kan vise at de «tar tak i» skolens «problemer» gjennom tiltak som er enkle å kommunisere og som markerer et tydelig skille fra det som var sett på som etablert sannhet tidligere. Mange sitter for eksempel sikkert med et inntrykk av at dagens regjering har innført et forbud mot mobiltelefoner i skolen, og det er nok også hensikten. Dette er nemlig en god sak for politikerne: Man slår fast at mobilbruk i skolen er en viktig årsak til fallende resultater i skolen og økende psykisk uhelse blant elevene, og man innfører en løsning man kan ta eierskap til.

Liten effekt av forbud?

Virkeligheten er litt mer sammensatt. En kartlegging NRK gjorde i 2019 viser at 80 prosent av skolene allerede da hadde forbud mot mobiltelefoner eller restriksjoner på mobilbruk. Vi kan trygt anta at andelen var minst like høy i 2023. Regjeringens forbud – som ikke er et forbud, men en anbefaling om hvordan mobilbruk skal reguleres i skolen – dyttet flere skoler i samme retning, men forbedringen kommer altså på marginen. Det finnes heller ikke forskningsmessig belegg for at mobilforbud er avgjørende for faglige resultater eller mental helse. De fleste av oss – inkludert meg selv – har en magefølelse av at det må være en sammenheng, men det finnes altså flere store metaundersøkelser som sår tvil om et forbud gir noen særlig effekt.

Tilsvarende viser det seg at etter flere år med tung satsing på å bygge digital kompetanse i skolen, har norske ungdommer fått dårligere digitale ferdigheter. En internasjonal kartlegging av digital kompetanse og algoritmisk tenkning (ICILS) viser at andelen norske 9.-klassinger som scorer på de laveste nivåene i denne undersøkelsen økte fra 23 prosent i 2013 til 40 prosent i 2024. Det er neppe noen grunn til å tro at en 180-graders kursendring i seg selv vil snu denne negative trenden.