Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helt fra valgkampens spede begynnelse har Sylvi Listhaug gjort det klart at hennes foretrukne regjering besto av Høyre og Fremskrittspartiet. Basta. Hverken Venstre eller Kristelig Folkeparti var hun interessert i å tildele statsrådsposter. Det var den gang Høyre nærmet seg 30 prosent på meningsmålingene bare ved å sitte stille i båten, og FrP lå et godt stykke nede på 20-tallet. Hun møtte få reaksjoner fra de andre borgerlige partiene, som visste at Erna uansett ville være en trygg havn og sikre dem regjeringsinnflytelse. At Sylvi Listhaug spiste Senterparti-velgere til frokost var ingen stor trussel – så lenge FrP bare sikret et borgerlig styre.

Som vi alle vet gikk Senterpartiet ut av regjeringen Støre i februar, og kortene i norsk politikk måtte stokkes på nytt. Det mest spennende som skjedde deretter vil nok mange si var Arbeiderpartiets fremgang. Jeg holder likevel en knapp på at det er FrPs stemmesanking som utgjør den største forskjellen på da og nå. Det er to årsaker til dette:

For det første avdekket Støres taktikk at Høyres sitte stille-strategi hadde spilt fallitt. Årsakene til partiets selvtilfredse strutsepolitikk vil trolig ikke bli synlig før sentrale folk i partiet begynner å skrive sine memoarer, men realiteten var i alle fall at Erna hadde begynt en vandring med å gjøre seg irrelevant i norsk politikk samtidig som Sindre Finnes-kritikken tok seg opp igjen. Man behøver ikke være politisk analytiker for å se at redningsoperasjonen i partiet kom minst tre måneder for sent.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at FrP ikke skjønte faresignalene. Ingen kan klandre dem for dette, partiet vokste seg stadig sterkere og gikk forbi Høyre på målingene. Men strategien med å ta høyrepopulistiske stemmer fra Senterpartiet kunne jo ikke fortsette i det uendelige, krukken med Sp-stemmer ble stadig tommere. Listhaugs svar på dette var å slå seg opp som kannibal. Vekselvis la hun seg ut med Høyre og Venstre, og tjente en stund godt på det.

«Game over» for Høyre

I realiteten har det aldri ligget an til at Sylvi Listhaug skulle bli statsminister, likevel holdt hun sitt kandidatur varmt. Erna Solberg, med sin erfaring og pragmatisme er den eneste........

© Tønsbergs Blad