MAKT

I norsk statsvitenskap var eksamensoppgavene på grunn- og mellomfagsnivå fulle av referanser til den voldsomme utbredelsen av meningsmålinger som gjorde seg gjeldende i etterkrigstidens Norge. Fremst i analysene når det gjelder den demokratiske betydningen av målingenes virkning, sto Tønsberg-mannen Ottar Hellevik, senere professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo

Grovt forenklet er en av hovedkritikkene av gallupdemokratiet at ukritisk bruk av målingene kan lede til forenklede bilder av kompliserte samfunnsforhold og igjen til politisk opportunisme, samt at overdreven bruk av opinionsmålinger kan bli en erstatning for den aktive deltakelsen i politiske prosesser, selve kjernen i et levende demokrati.

For tiden viser opinionsmålinger en klar trend i retning av en sterkere Ja til EU-side. Årsaken er åpenbar. Den verden vi engang kjente er i ferd med å rakne. Trumps tollpolitikk faller sammen med territorielle krav, Grønland er «up for grabs», og Trump er heller ikke fremmed for å ønske seg Canada og Panamakanalen, ispedd flørting med russisk ekspansjonisme, alt dette ligger bak norsk hyperaktiv utenrikspolitikk for tiden.

Så skulle man tro at meningsmålingene ville ha inspirert lederne i de to store styringspartiene i Norge, Arbeiderpartiet og Høyre, til å lede landet inn i en union som potensielt har mulighet for å gi oss en alternativ sikkerhetsgaranti enn et NATO som med et pennestrøk i Washington kan smuldre opp. I dag er Ja-oppslutningen i landet omtrent den dobbelte av hva den var da Gro på begynnelsen av 90-tallet kastet seg inn i kampen om å følge Sverige inn i EU.

Som vi vet har både Erna og Jonas brukt mye energi på å nærmest garantere at vi ikke får en ny folkeavstemning i neste stortingsperiode. Vi har fått et slags omvendt gallupdemokrati der lederne snur ryggen til de velgerne som støtter det standpunktet i EU-kampen som vi alle vet at de selv dypest sett ville stemt for. I stedet velger de å la sin overbevisning representere ved de to musene som brøler – Venstre og Miljøpartiet De Grønne.

Så viser det seg at landsmøtene i de store partiene ville det annerledes. Det er som om man må gni seg i øynene av to statsministerkandidater som til de grader dilter etter trenden i folkemeningen i stedet for å lede an.

Det er grunn til å ha respekt for det diplomatiske spillet som foregår når en samlet Ap-ledelse, oppbemannet med en........

© Tønsbergs Blad