menu_open Columnists
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close

Et veivalg – nok en gang

4 0
previous day

MAKT

Politikeres førstevalg vil alltid være å ha ryggen fri til å reagere på uventede situasjoner uten at brysomme velgere kan ta dem i løftebrudd og/eller linjeskift.

Norske valgeksperter har en lei tendens til å beskrive ethvert stortingsvalg som et veivalg. Jeg har tidligere sett for meg valget som et lyskryss der velgerne avgjør om du kan gasse på eller måtte vente fire nye år for å komme deg videre. Dette holder ikke lenger. Denne høsten vil temmelig sikkert resultere i en rundkjøring der partier har mulighet til å smette inn i køen av politiske beslutninger avhengig av hvem som skal hvor, hvor fort du kjører og hvor frekk du er. Høsten 2025 ser så langt ut til å ende i et politisk Sinsenkryss av tuting, kjefting og småbulking, med og uten personskader.

I skrivende stund er revidert nasjonalbudsjett til behandling i Stortinget. Der vil SV prøve seg på økte utgifter til velferd samtidig som Senterpartiet har gjort det klart at partiet ikke vil ha Kirsti Bergstø «i rommet» mens det forhandles. Det varsler et resultat av valget der to sannsynlige regjeringspartnere ikke tåler trynet på hverandre.

På borgerlig side kommer Fremskrittspartiet til å gjøre alt for at ikke Venstre skal få innflytelse. Hva Venstre kommer til å gjøre dersom Sylvi Listhaug blir statsminister tør ingen med ansvar i partiet å ha noen meninger om – foreløpig. Potensielle Venstre-velgere kan nå stå nå foran valget om hva som gir mest venstrepolitikk – en ren Arbeiderparti-regjering eller en Listhaugledet blåblå variant.

Kjell Magne Bondevik, først leder av en mellompartiregjering og senere av en sentrum-høyreregjering (i det som kjennes som en evighet siden) sa i et offentlig møte på Teie for et par uker siden at han ser en mulighet for å gjenreise et sentrumsalternativ i norsk politikk dersom borgerlig side taper valget 8. september. Han ser et håp i at Kristelig Folkeparti, Venstre og Sp igjen kan finne sammen.

Tallenes tale styrker i dag ikke en slik teori. Da jeg begynte å interessere meg for politikk, på midten av 1960-tallet hadde de tre partiene sammenlagt nesten 30 prosent av stemmene, i dag kan de fort ende på 10–12 prosent til sammen. Høyre og Ap har forsynt seg så godt av sentrum som om de sto foran et trau med kraftfôr.

Den arme velger spør seg nå om ikke Ap og Høyre etter hvert har beitet så mye sammen, blitt så like, at det blir hipp som happ hvem som styrer landet. Stadig flere lurer på om ikke en........

© Tønsbergs Blad