Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En fredag i mars 2019 fylte skoleelever i alle aldre gatene i min lille kommune, der Senterpartiet styrte og landbruket dominerte.

Vi sto langs veien med plakater: «Jorda har feber.» «Gi oss en fremtid.» «Nok prat, mer handling.» Traktorer og biler dundret forbi, men vi ropte høyere. Og jeg, helt fremst, med lokalavisa på slep, ba politikerne: «Ta litt føkkings ansvar!».

Kanskje du også var der?

Kanskje du sto blant de 40.000 foran Stortinget den 22. mars 2019?

Kanskje du delte innlegg på Instagram, skrev leserinnlegg, eller ble kalt “ung, dum og hjernevasket” av voksne i Facebook-kommentarfeltet?

For meg ble klimastreiken et vendepunkt. Det var da jeg skjønte at stemmen min kunne bety noe. At en 18-åring fra et knøttlite sted kalt Undrumsdal kunne bidra. At jeg faktisk kunne være med å endre noe.

Forvitret fellesskap

Men den troen har sakte forsvunnet. Mens Simen Velle samler likes på TikTok og Ola Svenneby erklærer Greta Thunberg-generasjonen død, har fellesskapet vårt sakte forvitret.

Tallene viser det samme: Allerede i 2023 slo Opinion fast at klima var saken som sank mest i engasjement blant unge. Bare fire prosent følte optimisme. Året etter viste Kantars........

© Tønsbergs Blad