Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi ble tildelt asylbosted på Hallingdal Hotel i Ål i Hallingdal, et lite sted, med plutselig en tredje etasje på hotellet fylt av flyktninger fra Kroatia, Bosnia og Kosovo.

Vi ble godt tatt imot av systemet og mange av folkene der, men samtidig var det en god del av befolkningen som var skeptiske til oss, så rart på oss, noen ganger gikk de til angrep. Jeg husker da steinene havnet opp i senga mi og vinduene ble knust. Det gikk heldigvis bra med oss, men det gjorde noe med selvtilliten og holdningene våre. Det at vi måtte være takknemlige og være veldig varsomme der vi opptrådte. Nok om det, dette kunne jeg skrevet en hel bok om, men jeg skal snakke om friheten som tas for gitt.

Da krigen tok slutt i Kroatia etter Natos intervensjon, valgte foreldrene mine å flytte hjem til Kosovo igjen. Krigen spredte seg senere til Kroatia, så Bosnia-Hercegovina og til slutt hjemlandet mitt, Kosovo. Da måtte vi flykte på nytt. Selvfølgelig valgte vi Norge. Da ble vi tildelt bosted oppe i Nordland, Korgen. Enda et nytt sted, enda en ny start.

Der bodde vi ikke lenge, vi flyttet til Hemnesberget, for der bodde det flere andre fra Kosovo, det føltes tryggere. Etter Hemnesberget ble det Mo i Rana for min del, flyttet sammen med mannen min, hvor vi giftet oss, fikk vårt første barn, min aller første jobb, og så videre. Så flyttet vi til vakre Sandefjord, som jeg er forelsket i og føler meg som en fjording, selv om veien ikke har vært lett!

Fra........

© Sandefjords Blad