Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vestfold har alltid vært et sjøfartsfylke. De som seilte ut på hvalfangst høsten 1939 ble borte i 5-6 år. Krigen hindret dem i å komme hjem. Sjøfolkene tok del i krigen som flygere, infanterister, sjømenn eller i andre krigsviktige stillinger.

De fleste falt på havet. Det var sjøfolk som ble torpedert både to og tre ganger og som slapp levende fra det. Det er ikke så rart at de fikk nerver, som man kalte det før. Innsatsen til krigsseilerne vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over nazistene.

Sandefjordingen Trygve Milian Hansen ble drept da skipet han seilte på gikk på en mine i september 1939. Syv mann fra Sandar og Stokke ble drept da panserskipene «Eidsvold» og «Norge» ble senket ved Narvik 9. april 1940.

Sigurd Gåsholt fra Andebu var med på å opprette en hemmelig radiosender, og fikk så vidt prøvd den før han ble angitt og arrestert av tyskerne i 1941. Han ble dømt til åtte års tukthus og sendt til Tyskland. Gåsholt døde på et lasarett (dvs feltsykehus) i Hamburg av tuberkulose i 1943.

8. mai er først og fremst en markering av at landet vårt ble frigjort fra tysk okkupasjon. Mange gode kvinner og menn fra hjemmefronten og fra alle våpengrener falt i kampene for vår frihet. Vi er dem evig takknemlige.

Fra 2011 ble 8. mai også den nasjonale veterandagen, en dag for å vise anerkjennelse til mer enn 100.000 nordmenn som har gjort tjeneste for Norge i mer enn 40 land. Vi skal minnes mer enn 100 norske kvinner og menn som ikke kom hjem med livet i behold. Langt flere kom hjem med skader på kropp og sjel.

Det er mange hjemvendte soldater som sliter etter sterke opplevelser der ute. De langt........

© Sandefjords Blad