Jeg leste nylig NRK-kommentaren der Sjalg Fjellheim skriver: «Nasjonens fremtid står på spel i Finnmark». Den setningen traff meg. Ikke fordi den er dramatisk, men fordi den er treffende. Det som skjer – eller ikke skjer – i Nord nå, får følger for hele Norge.

Når krafta mangler, stopper nord

For meg begynner dette med kraft. Uten kraft stopper alt. Bedrifter får ikke etablert seg. Nye arbeidsplasser blir med planene. Unge som vil hjem etter studier, finner ikke jobbmuligheter. Og hverdagen vår – fra varme i hus og lading av bil til sykehus, skoler og beredskap, hviler på at strømmen er der når vi trenger den. Vi trenger rett og slett kraft for å ha et samfunn, et språk og en kultur, ja faktisk det aller meste.

Slik situasjonen er i dag, er nettet for svakt og for fullt mange steder. Prosjekter må stå i kø fordi det ikke finnes ledig kapasitet. Det er ikke holdbart. Vi trenger sterkere kraftlinjer, raskere konsesjonsløp og mer produksjon. Ikke for å vinne en nasjonal målestokk, men for å holde hjulene i gang i kommuner der avstandene er store og vær og vind stiller egne krav.

Klimabildet gjør ikke behovet mindre. iFinnmark fortalte nylig om en bre på Seiland utenfor Hammerfest der bare om lag åtte prosent er igjen – den kan bli blant de første som forsvinner helt. Det er et håndfast tegn på hva som er i ferd med å skje. Skal vi kutte utslipp og elektrifisere mer av hverdagen, trenger vi handlekraft. Uten det ender vi i en merkelig skvis: Vi trenger arbeidsplasser og lavere utslipp, men mangler verktøyet som gjør det mulig.

Vi vet hva som må gjøres – men det skjer ikke

• Forsterke hovednettet i NO4, i trinn som faktisk monner – og som kobles på lokale behov, ikke bare nasjonale kart.

• Raskere, forutsigbare konsesjoner for nett og produksjon. Tiden fra idé til byggestart må ned, uten at vi slurver med kvaliteten.

• Mer produksjon fra kilder som kan levere stabilt og i stor skala over tid: oppgradering og nye løsninger der det passer, og pilotprosjekter som kan skaleres når de virker.

• Nei til Rødt og NSRs håpløse omkamper som låser utvikling og skremmer investorer fra å investere penger i nord. Når beslutninger er fattet, må de følges opp i praksis.

Dette handler ikke om «Nord mot Sør». Det handler om hvordan Norge henger sammen. Når kraftsystemet i nord er svakt, merker vi det i hele landet, i priser, i forsyningssikkerhet og i hvor vi våger å investere. Det handler også om beredskap. Et robust nett og kort vei til ny produksjon er like mye trygghet som det er næringspolitikk.

Et sterkt nord er avgjørende for Norge

Vi vet at slike prioriteringer ikke er enkle. Utbygginger koster. Det berører natur. Det krever politisk håndverk, folk og koordinering på tvers. Nettopp derfor må vi være ærlige på målet: å bygge samfunn i Nord, gi folk mulighet til å bo, skape og bli, samt gi bedrifter og gründere et klart svar når de spør om de kan satse i nord.

Mindre prat. Mer gjennomføring. Det er slike setninger som kan bli tomme slagord. Men her er det faktisk det som trengs. Vi må slippe til prosjekter som er modne. Vi må tørre å prioritere de kraftlinjene som gir størst effekt for arbeidsplasser og hverdagsliv. Og vi må følge opp vedtak med budsjett og kapasitet, ikke bare gode intensjoner.

Til oss som velgere og medborgere: Bruk stemmeretten når du kan. Still de enkle, konkrete spørsmålene til dem som vil styre: Har dere en plan for å forsterke nettet i nord, med tidsplan og finansiering? Hvordan får vi mer produksjon på plass uten å bruke ti–femten år? Hva gjør dere for at bedrifter som vil investere, faktisk får ja? Svarene på de spørsmålene avgjør om vi lykkes.

Nordkalottfolket mener politikken må legge til rette for verdiskaping og kraftutbygging som sikrer bosetting og levende lokalsamfunn i nord. Nord trenger handling nå. I en tid preget av uro og usikkerhet er Nord-Norges strategiske ryggrad, for beredskap, verdiskaping og bosetting. Uten kraft svekkes den.

© Ságat