Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har også denne sommeren gjentatt sine feilaktige påstander om den planlagte gruvedrifta i Repparfjord. I dette innlegget vil jeg ta for meg noen av disse påstandene.

Malm og mineraler ligger vanligvis finfordelt i fjellet. For å få ut mineralene må man fjerne stein og gråberg og gjennomføre en oppredningsprosess hvor stein knuses og mineraler blir separert. Gråberget og steinen som skilles ut i denne prosessen, er avgangsmasser, gjerne omtalt som gruveavgang.

Det er denne gruveavgangen som Naturvernforbundet og Natur og Ungdom bevisst velger å omtale som avfall, åpenbart med sikte på å skape negative assosiasjoner. Men det handler altså om naturens egne materialer av stein og berg som har blitt knust i prosessen for å hente ut mineraler.

Etter oppredningsprosessen legges gruveavgangen i et deponi. På land eller i sjøen. Å legge avgangen under et vasspeil, anses for å være den beste måten å etablere deponiet på. Det bidrar til å begrense utlekking av gjenværende metaller i avgangen og forhindrer støving og spredning av partikler med vinden.

I Repparfjord er sjødeponi valgt som alternativ. Det er den beste løsninga. Som også Miljødirektoratet har slutta seg til ved å innvilge utslippstillatelse for gruvedrifta.

Naturvernorganisasjonene later som om de ikke har oppfatta at gruveavgangen skal legges i et deponi. I stedet påstår de at avgangen skal «dumpes» i sjøen. Igjen handler det om et bevisst feilaktig ordvalg. Å «dumpe» i sjøen skaper assosiasjoner til at det kommer lastebiler ned til sjøkanten og tømmer gruveavgangen i sjøen.

Virkeligheten er annerledes:

Fra oppredningsverket går avgangsmassene til en avgangsfortykker.I avgangsfortykkeren blir massene avvanna til henimot 60 % faststoff. Det tilsettes et flokkuleringsmiddel som gir en høyere synkehastighet for partiklene i avgangen.

Fra avgangsfortykkeren blir avgangen ført i ei lukka rørledning som ender på botnen av Repparfjorden.

Natur og Ungdom........

© Ságat