Direktøren kunne ikke se noe nyttig i at dette hadde vært et viktig arnested for samisk kulturreisning der ikke bare artefakter (=gjenstander) var samlet, men også hvor samepolitiske ideer ble utformet og NSR og NRL holdt sine landsmøter. Det var et samlested for mange tradisjonsbærere, duodjikurser, joikeseanser og andre unyttige aktiviteter som den gang ble høyt aktet.

Direktøren sammen med sin stab har vært selve premissleverandøren for å rive ned dette kulturminne. Det er brukt mange argumenter; liten, upraktisk, helsefarlig (!), unyttig. Direktøren som nyttemenneske ser for ekempel. at å preparere og konservere et kalveskinn er konkret og nyttig. Sant nok, men et museum er noe mer, det skal også omfatte det immaterielle og symbolverdier, – selv om de er unyttige.

Denne destruksjonen av det unyttige gir assosiasjoner til dikteren Tor Jonsson kortprosa «Det unyttige» som begynner slik:

«Saman har dei unyttige og nyttemennesket skapt vår kultur. Men dei har ikkje alltid sett med blide augo på einannan. Vi kan takke nyttemennesket for at vi har noko å eta, men vi kan takke de unyttige for at vi for det meste kan eta vår matbete i fred. Det er dei........

© Ságat