Når Eidsdal nå ønsker å ta imot cruiseskipene som ikke lenger får legge til i Geiranger, går tankene fort til det økonomene kaller et «race to the bottom».

I det klassiske eksempelet underbyr nasjoner hverandre for å hente produksjon og profitt. Det fører til lavere lønninger, mindre sikkerhet og slappere miljøkrav, med arbeidstakerne og klimaet som taperne.

I tilfellet Eidsdal blir vi værende på bunnen, siden nye og strengere regler ikke gjelder for alle. Her blir verdensarven og klimaet taperne.

Staten har innført krav om nullutslipp for cruiseskip som skal inn i verdensarvfjordene (Geiranger-, Nærøy-, Aurlands-, Sunnylvs- og Tafjorden) fra 2026, men kun for fartøy under 10.000 bruttotonn. De store skipene har fått utsatt frist til 2032.

«Det handler ikke bare om utslipp, men også om opplevelseskvalitet»

I praksis betyr dette at de største og mest landskapsforurensende cruiseskipene nå belønnes med lengre tidsvindu, og at presset på å sette inn disse gigantene øker – nettopp i de mest sårbare områdene.

Dessverre ser........

© NRK