Kroppen husker. Jeg blir 16 år igjen.

Vi satt der musestille, sammenpresset og lyttet, skriver Ronja Breisnes. Bildet er av henne som 16 åring.

Jeg var 16 år da jeg i flere timer gjemte meg på et to kvadrats toalett sammen med seks andre.

Mens vi gjemte oss og forberedte oss på det verste, gikk en terrorist runder på Utøya og drepte 69 ungdommer på AUFs sommerleir.

Noen hadde en telefon jeg kunne bruke til å sende en SMS til mamma sånn at jeg fikk sagt det som måtte bli sagt. At vi gjemte oss. At det var noen som skjøt. At jeg elsket henne og familien min.

Som et slags farvel hvis terroristen skulle finne på å ta en sving til venstre og skyte inn i båsen vi satt i.

Ronja Breisnes sin melding til mamma fra Utøya.

Vi satt der musestille, sammenpresset og lyttet. Rolige skritt. Jamring. Skudd. Stillhet. Vi kunne høre alt, men ikke se noe.

For hver time og hver skuddsalve ble vi mer bekymret for hva som foregikk på utsiden.

Var de flere? Kom de hit? Hvor mange var drept og såret? Luften i den lille båsen ble tung, og jeg var redd for å svime av.

«Inne på toalettbåsen var vi forberedt på å dø»

«Inne på toalettbåsen var vi forberedt på å dø»

For å distrahere meg selv tenkte jeg på en bok jeg hadde lest en gang på barneskolen om et barn som hadde falt ned i en brønn. Og hvordan en kunne presse beina og ryggen mot veggene for å klatre oppover.

Det var min........

© NRK