Det skal mye til for å sjokkere meg for tida. Trumps første måneder som president igjen fløy forbi som en rekke forvirrende og deprimerende beslutninger.

Da Kanye West slapp sangen «Heil Hitler», skrollet jeg forbi uten mye ettertanke. Kris Jenners «nye ansikt» ble møtt med et oppgitt sukk, før jeg gikk tilbake til å stirre dødt på det neste jeg kunne sveipe meg videre til.

Så fort jeg har en mulighet i løpet av dagen, tar jeg opp mobilen og skummer gjennom strømmen av underholdning, med det samme sløve håpet jeg antar at spillavhengige opplever.

«Det skal mye til før vi går ut og demonstrerer i gatene»

Bare ett klipp til, neste sveip vekker sikkert nysgjerrigheten. Det stemmer aldri, men hjernen skrus av, og jeg kan behagelig sveipe videre.

De fleste på min alder sier det samme, at det føles som om hjernen er ødelagt.

Jeg studerer litteraturvitenskap, og jeg er ikke den eneste av medstudentene mine som sliter med å fullføre en bok. Ikke er det forventet av oss heller. Da vi skulle lese «Forbrytelse og straff», var 300 sider midt i boken fjernet fra pensum. Dostojevskij på speed.

Ingenting krever oppmerksomheten vår på en måte som betyr noe lenger.

Vi har en........

© NRK