En nasjon i takt, en mann i tvil

Jeg har aldri forstått korps. Kan de ikke dempe seg litt?

Forfatteren som blåser tut-tut i en plast-trompet i 1978.

Det nærmer seg 17. mai. Landet går inn i sin årlige tilstand av organisert begeistring. Bunader luftes (noen sys ut), flagg heises, og et sted i det fjerne starter en skarptromme å antyde at nå er det ingen vei tilbake.

Jeg er musiker. Jeg er kulturjournalist. Jeg har viet deler av livet mitt til å mene noe kvalifisert om lyd. Likevel har jeg aldri forstått korps. Dette er mitt faglige sammenbrudd.

Der andre hører tradisjon, fellesskap og barndom, hører jeg en lydflate som får meg til å lure på om jeg burde oppsøke lege. Ikke nødvendigvis for noe fysisk, men kanskje for en slags kulturell intoleranse. Finnes det antihistaminer mot marsjer? Jeg er allerede allergisk mot pollen.

«Jeg leser ikke korpsmusikk slik alle andre gjør»

«Jeg leser ikke korpsmusikk slik alle andre gjør»

Det begynner gjerne diskret. Et trommeslag langt borte. Så et til. En rytme som ikke spør om lov, men som langsomt tar eierskap til omgivelsene. Som om stedet blir invadert av noe som er både fullt lovlig og bredt elsket, noe som gjør motstanden ekstra håpløs. Volumet øker. Og så kommer de til syne.

Rekker av barn og voksne i uniformer som balanserer et sted mellom festdrakt og historisk rekonstruksjon. Blanke instrumenter. Konsentrerte blikk på noter montert på instrumentet. En målrettet fremdrift som får meg til å føle at jeg er den eneste i landet som ikke har........

© NRK