Kanskje er russebussen deres egentlige eksamen.

Mestring, eierskap, erfaring, og minner for livet, skriver kronikkforfatteren om arbeidet med en russebuss. (Foto fra Kadettangen i fjor.)

Kastanjene blomstrer i Bygdøy allé. En liten tass står på Kiellands plass og ser vinter bli til vår.

I Studenterlunden sitter nyutsprungne russ i 20 grader pluss. Men det er et annet vårtegn i Oslo som også kunne fortjent en hyllest: Russebussene.

«Evnen til å bygge noe sammen med andre»

«Evnen til å bygge noe sammen med andre»

Den første store drømmen mange ungdommer har realisert – i alle fall som del av et fellesskap. Et prosjekt som har pågått i årevis, og som nå springer ut i full blomst noen korte våruker.

Kanskje er dette deres egentlige eksamen.

For i arbeidet med en russebuss ligger det ofte mer praktisk læring enn i store deler av skoleløpet: Planlegging. Budsjettering. Forhandlinger. Finansiering. Design. Teknologi. Markedsføring.

Musikkproduksjon. Nettsider. Apputvikling. Sosiale medier. Logistikk. Konflikthåndtering. Kulturbygging. En liten bedrift er blitt til. Men også noe mer: Mestring. Eierskap. Erfaring. Minner for livet.

«Russebussene fortjener hyllest»

«Russebussene fortjener hyllest»

Russebusskulturen er selvsagt langt fra uproblematisk.

Den kan være både ekskluderende, kommersialisert og destruktiv. Mange ungdommer opplever utenforskap i møte med den.

Men midt inne i dette finnes også̊ noe skolen burde studere nøye: Den enorme mobiliseringen av kreativitet, samarbeid og lærevilje som oppstår når ungdom får bygge noe som oppleves virkelig.

Kjerneproblemet med skolen slik vi kjenner den, er mangel på motivasjon.

Ungdom får presentert et pensum de angivelig skal trenge senere i........

© NRK