Vegard von Wachenfeldt, fastlegevikar og CEO i Norsk Helseportal

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi går bort fra en modell som belønner innsats – til en der ekstra arbeid ikke gir uttelling.

Det vil koste pasientene.

«Fastlegen min tar ikke blodprøver lenger. Nå må jeg vente på time på sykehuset.» Slike historier kan bli vanlige – dersom rammene for hvordan fastleger jobber blir endret. Og det mest oppsiktsvekkende? Det skjer nesten uten offentlig debatt.

Bak lukkede dører – i forhandlinger og forskriftsendringer – pågår det nå et retningsskifte i hele fastlegeordningen. I praksis beveger vi oss bort fra en modell som belønner arbeid, tilgjengelighet og nærhet. I dag får fastleger betalt både gjennom et fast tilskudd per pasient, men – mest – for det arbeidet de faktisk gjør: konsultasjoner, prosedyrer, samtaler og oppfølging. Det er en balansert modell, som gir både forutsigbarhet og anerkjenner arbeid.

Det er også en modell våre naboland har sett til – fordi den har bidratt til at den norske fastlegeordningen år etter år troner på toppen av tillitsbarometrene. Når pasienter i Norge blir spurt om hvem de har mest tillit til, svarer de fastlegen.

Les også Anne Hafstad:

© Nettavisen