Sylvia Djuve, sykepleier

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Bergensavisen): Jeg jobber i hjemmesykepleien. Store deler av tiden min går med til å gjøre alt annet enn sykepleie: jeg er resepsjonist, økonomiansvarlig, koordinator, innkrever.

Jeg bruker tid på å jakte på pasienter for å få dem til å betale regningene sine, fordi vi ikke får bestilt medisiner før betalingen er registrert. Det stjeler tid og krefter som burde gått til pasientomsorg.

Jeg gråter ofte på jobb. Ikke fordi jeg er svak – men fordi arbeidsmengden er umenneskelig. Jeg sitter alene med to telefoner, tar imot nye pasienter, dekker opp for kolleger som er på ferie, sykemeldte, eller har sluttet.

Jeg kjenner tårene presse seg på i det jeg låser meg inn hos en pasient, eller sniker meg unna til et bøttekott for å hente meg inn. For det er ikke mulig å holde masken oppe hele tiden.

Og den eneste grunnen til at det fortsatt går rundt i det hele tatt? Det er fordi vi har et par ildsjeler på jobb – mennesker som bokstavelig talt jobber ræva av seg for at hjulene skal gå rundt.

De gjør mer enn de burde, mer enn de orker, og ofrer fritid og helse for at vi ikke skal kollapse........

© Nettavisen