Sylo Taraku, forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Gaza er en av vår tids mest betente konflikter. Men hvorfor står frontene så steilt – selv her i Norge?

Drapene på journalister i Gaza vekker sterke reaksjoner, og det koker i sosiale medier. Bildene og historiene treffer oss – men diskusjonene ender ofte i skyttergraver.

Hvorfor er posisjonene så fastlåste i denne debatten, og hvordan kan vi komme videre?

Jeg har aldri vært i Gaza, men jeg har vært på den andre delen av de palestinske områdene, Vestbredden – i så godt som alle byene der.

Mitt inntrykk av palestinere via TV-nyhetene var at de virket aggressive og lett antennelige. Men det bildet ble snudd på hodet da jeg fikk se forholdene med egne øyne.

Jeg ble oppriktig forbløffet over den tålmodigheten palestinere viser, til tross for daglige ydmykelser fra en undertrykkende okkupasjonsmakt som spiller på lag med fanatiske bosettere. De møter virkeligheten med en verdighet og ro som er vanskelig å fatte for fra et europeisk perspektiv. Ja, det forekommer steinkasting og sporadiske opprør. Men i det store og hele er motstanden bemerkelsesverdig fredelig.

Gaza skiller seg ut, der Hamas har erklært at de ikke vil være «disiplinerte ofre», slik brødrene deres på Vestbredden har.

Jeg har lite til overs for islamistiske bevegelser, og det Hamas gjorde 7. oktober var avskyelig. Terrorangrepet har påført jødene det største traumet siden andre verdenskrig. Det kan ikke uten videre sammenlignes med terrorangrep i Paris eller London. De historiske........

© Nettavisen