Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Det finnes et øyeblikk i nyere historie som fortsatt hjemsøker vestlig utenrikspolitikk. I august 2012 erklærte Barack Obama at bruk av kjemiske våpen i Syria ville være en «rød linje» som ville utløse amerikanske konsekvenser. Et år senere, da Assad brukte dem i Ghouta-angrepet, handlet Obama ikke.

Konsekvensene var katastrofale: Assad overlevde som diktator, Syria-krigen fortsatte, og USA mistet troverdighet i hele regionen. For Iran og andre aktører var budskapet krystallklart: Vestlige «røde linjer» er forhandlingsobjekter, ikke trusler som skal tas på alvor.

Det er den arven Trump nå må bryte med.

Trump har stilt Iran overfor et ultimatum ingen kan ignorere. Kravet er krystallklart: Åpne Hormuzstredet innen 48 timer, ellers vil USA slå hardt tilbake mot iranske mål.

Nå har Trump utsatt angrepet i fem dager.

Det er første gang i nyere tid en vestlig leder stiller klare, tidsbegrensede krav til den islamske republikken. Det minner om spillet «chicken» – der den som blinker først, taper. Problemet er at dersom ingen blinker, kolliderer begge.

Mahmoud Farahmand er stortingsrepresentant for Høyre. Farahmand er født i Iran og kom til Norge i 1987. Han er utdannet fra Høyskolen i Telemark 2003 og fra Krigsskolen 2009. Han arbeidet i Forsvaret fra 2003 til 2012 og har blant annet arbeidet i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og i Jernbaneverket (nå Bane Nor).

En advarsel uten konsekvenser

For Trump og USA handler det fremlagte kravet like mye om troverdighet som om fri ferdsel gjennom Hormuz. Iran og andre pariastater vil tolke en advarsel uten konsekvenser som en invitasjon.

Lar han fristen passere uten å følge opp, sender han et signal som vil gjenlyde langt utover Persiabukta: at Trumps røde linjer kan ignoreres, slik Obamas ble det. Trump har i mange sammenhenger kritisert Obama for krav uten oppfølging. Det kan også bli hans eget ettermæle – og styrke regimet i Teheran, slik Assad-regimet kom styrket ut av stirrkonkurransen med Obama.

Mange vestlige kommentatorer tolker Irans militære reaksjon på luftkampanjen som styrke. Det er en farlig feiltolkning.

Den islamske republikken er allerede under et press den aldri har opplevd maken til. Regimets viktigste maktinstrument – den islamske revolusjonsgarden og den reelle garantisten for prestestyrets overlevelse – er kraftig desimert. Lederskapet som satt med den faktiske kommandoen, er eliminert. Det iranske folket forakter det som måtte være igjen av presteskapets ledere. Opprør etter opprør de siste årene har vist et folk som er mettet på landets islamistiske regime og dets løfter om en bedre verden uten USA og Israel.

Det islamske styret overlever ikke på folkelig oppslutning – det overlever på frykt og tvang. Og begge deler forutsetter et fungerende sikkerhetsapparat. Det virker nesten som det iranske regimet har større tilhengerskare blant alle andre enn iranerne selv.

Mange snakker om, og virker å frykte, Irans såkalte mosaikk-doktrine. Denne doktrinen medfører at kommandoen over revolusjonsgarden er spredt til 31 selvstendige provinsielle enheter som kan operere uten sentral ledelse. Det presenteres gjerne som en sofistikert strategi. Det kan det være, men det er også en nødløsning fra et regime som har mistet kommandostrukturen sin. Der derfor vi også ser et angrepsmønster som ikke gir mening og virker å være uten en klar strategi.

Les også: Forlenget fristen: Nå er Trump desperat

Slagordene om å beseire USA viser seg å være mer krevende enn regimet har sett for seg. Nå handler målet tilsynelatende om å overleve lenge nok til at motstanderen mister viljen, og å gjøre seieren så kostbar og langvarig at USA gir opp før regimet kollapser. Irans nære allierte Assad-regimet i Syria overlevde også noen år på samme vis, før det hele kollapset ila noen døgn.

Desperate regimer tar desperate valg. Et regime med desimert lederskap, et folk som venter på dets fall og lite igjen å tape, er potensielt farligere enn et sterkt og selvsikkert ett. Rasjonell kalkyle erstattes av overlevelsesinstinkt. Det virker som den islamske republikken er i en desperat kamp mot klokken, og kjemper med nebb og klør for å klore seg fast.

De er få men dramatiske utveier. Iran kan åpne stredet og tape ansikt internt blant egen tilhengere. Selv om det er få av dem vil dette ytterligere akselerere destabiliseringen av et allerede skjørt regime. Iran kan ignorere fristen og tvinge USA til å velge mellom tap av troverdighet og eskalering. Eller partene finner en ansiktsreddende utvei i kulissene. Det siste virker å være det mest sannsynlige, men den mest krevende.

Det som er sikkert, er at dette nå handler om mer enn et smalt strede i Persiabukta. Det handler om hvorvidt Trump forstår at regimet han ser på, allerede er i ferd med å implodere, og om han evner å utnytte det historiske øyeblikket uten å utløse et større kaos. Det handler om Trump skal feige ut eller stå løpet ut.

© Nettavisen