Jan Emblemsvåg og Jørn Siljeholm, NTNU Ålesund

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Mens eksperter lenge har hyllet læringseffekter og skalafordeler som drivkrefter bak prisfallet på fornybar energi, er realiteten mer eksplosiv:

Geopolitikk er den skjulte katalysatoren.

Nasjonale ambisjoner, handelskriger og ressurskamper har formet det grønne energimarkedet like mye som teknologisk innovasjon.

Les også: RIA: – Russland vil angripe Storbritannia gjennom Norge

Deng Xiaopings profetiske uttalelse fra 1987 – «The Middle East has oil. China has rare earths» – har blitt demonstrert i Kinas globale dominans innen kritiske ressurser og grønn teknologi.

Denne strategien, hvis implikasjoner få forsto den gang, gjør at nå dominerer Kina over 95 prosent av verdens forsyning av sjeldne jordarter.

Med 18 av de 20 største solcelleprodusentene, tre fjerdedeler av verdens litium-ion batteriproduksjon, og stor innflytelse innen vindturbiner – har Kina realisert Dengs visjon.

Kinas strategiske overproduksjon og statsstøttede taktikk destabiliserer markeder og driver konkurrenter ut.

Denne praksisen har Kina hatt i flere tiår overfor mindre naboland, som måtte ta imot overproduksjon fra Kina med kollaps i egne interne markeder som resultat.

Les også: Det var ikke kjernekraft som drepte vindkraften

Kinas langsiktige taktikk på å dominere det grønne skiftet har sørget for at Kina har opparbeidet seg tette forretningsallianser med regjeringer i en rekke land i Afrika, Asia og Latin-Amerika – uten å kreve minimale arbeidsforhold eller miljøvern som vestlige land krever.

Til gjengjeld stiller de samme landene opp og........

© Nettavisen