Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Lokalpolitiker for Arbeiderpariet, Kjell Jørgensen anklager Fremskrittspartiet for å søke statlig støtte i vanskelig tider.

Dette er saken: Klager høyest - ber om støtte først

Ap-regjeringen viser nok en gang mangel på økonomisk forståelse. Hele vår velstand er bygget på at markedet får operere så fritt som mulig – ikke på stadig flere reguleringer og inngrep. Intensjonene bak politikken til Arbeiderpartiet er ofte gode, men resultatene uteblir.

Etter flere år med Arbeiderpartiet ved makten har vi fasiten: Rekordhøye matpriser, rekordhøye leiepriser, rekordhøye boligpriser, høy rente og den høyeste inflasjonen på flere tiår. Ulikheten øker, matkøene blir lengre, og konsekvensene merkes i hverdagen til folk flest.

Når egen politikk ikke gir ønskede resultater, er det enkelt å skylde på «markedet».

Ifølge AP-regjeringen er det å fjerne eller redusere avgifter å anse som subsidiering. Staten deler ikke ut en eneste krone – den velger bare å ta inn mindre. Hvis denne logikken skal gjelde, må også skattekutt anses som subsidier. Det blir en meningsløs definisjon.

Les også: Inkasso-smell - det er Støre sin skyld

Nærmere halvparten av drivstoffprisen består av avgifter. Staten legger på både faste avgifter og merverdiavgift – og tjener mer jo høyere prisen blir. Likevel pekes det på markedskreftene som hovedårsak når prisene øker. Høye drivstoffpriser betyr dyrere transport, som igjen gir dyrere varer og høyere prisvekst. Dette er økonomisk ABC. Likevel sitter regjeringen handlingslammet og snakker om «trygg styring», samtidig som resultatene peker i motsatt retning.

Etter de nyeste KPI-tallene signaliserer Norges Bank en mulig renteheving i nær fremtid. Det samsvarer dårlig med løftet om lavere rente. Samtidig stemte Arbeiderpartiet mot de konkrete avgiftskuttene som har gitt folk og bedrifter bedre kjøpekraft og bidratt til å dempe prisveksten. Heldigvis ble de overkjørt av Stortinget – nok en gang.

Håndteringen av pandemien er heller ikke et unntak når det gjelder ansvarsfraskrivelse. Var det virkelig markedet som sviktet, eller var det staten som stengte ned samfunnet?

Bedrifter fikk ikke drive, folk fikk ikke jobbe, og butikker måtte holde stengt. Dette var statlige vedtak. Det er en vesentlig forskjell på å kompensere for tvungen nedstigning og å subsidiere ulønnsom drift.

Det mest ironiske er at politikken og troen på at en mektigere stat skal hjelpe de svakeste, er den samme politikken som rammer dem hardest. Økte kostnader treffer først de med dårlig råd. Forskjellene øker – og matkøene blir lengre. Alt på Arbeiderpartiets vakt.

Andre land møter de samme utfordringene som Norge, men uten de samme forutsetningene. Likevel oppnår de andre resultater. Det handler ikke om flaks – det handler om politikk og prioriteringer.

Markedet belønner virksomheter som tilbyr varer og tjenester folk etterspør. Staten belønner ofte det markedet ikke vil ha. Det er politikk og subsidier Arbeiderpartiet kan kjenne seg igjen i.

© Nettavisen