Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den siste tiden har Moss Avis publisert en rekke saker om helseledelsen i kommunen, med helsedirektøren i sentrum for sterk kritikk. Det er selvsagt lov å stille spørsmål. Det er medias rolle å følge med. Men når kritikken blir massiv og gjentakende, og når nyansene uteblir, da kjenner jeg behovet for å si ifra.

Jeg har selv hatt mine disputter med kommunen – og med helsedirektøren. Jeg har vært kritisk, noen ganger hardt. Men jeg har også erfart at jo nærmere jeg går sakene, jo mer komplekse blir de. Når man virkelig setter seg inn i materien, åpner det seg alltid flere perspektiver. Og det gjør noe med meg som menneske og medborger: Jeg blir mer ydmyk. Mer lyttende.

For det er lett å rope utenfra. Det er langt vanskeligere å bære ansvar i stillhet – i roller hvor man ikke alltid kan si alt. Jeg har lært meg å ha respekt for den stillheten. Den kan være vond. Men den kan også være et uttrykk for integritet og lederskap.

Og midt i alt dette – mens stormen pågår – skjer det noe stille og viktig i Moss. Noe jeg som pådriver kjenner stolthet over. Jeg snakker om Mossehjelpa.

Mossehjelpa er mer enn et tiltak. Det er et gjennombrudd.

Lav terskel. Ingen henvisning. En åpen vei inn i Kongens gate – bokstavelig talt. Og dette tilbudet har blitt til med en kraft og tydelighet som overgår mine egne forhåpninger. Jeg trodde på det. Jeg........

© Moss Avis