Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tittelen er navnet på en rapport overlevert regjerningen i fjor, ledet av Forskningsrådet. Underteksten er like enkel som den er viktig: Samfunnsoppdrag for inkludering av flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv.

Temaet er fortsatt brennaktuelt. Nå er det valgkamp og temperaturen i debatter og ulik virkelighetsforståelse er stigende, i likhet med hetebølger og synet på menneskeskapte klimaendringer. Det er synspunkter på alt fra stønadsnivåer og arbeidsinkludering, til behovet for forebygging eller straff for yngre som havner i utenforskap og kriminalitet.

Den samme rapporten henviser til beregninger fra Oslo Economics, som anslår at den årlige samfunnsmessige kostnaden ved tidlig marginalisering og utenforskap er 73 milliarder kroner. Et enormt tall. Men et tall som kan bli betydelig mindre, hvis man tar seg råd til å forebygge med tiltak som har vist seg å virke.

Samfunnsregnskapet over tid – uavhengig av hvem som styrer

Det koster å forebygge, men i et helhetlig samfunnsmessig perspektiv koster det langt mer å la være. Milliarder kan spares over tid ved at skatteinntekter og produktivitet øker, helseutgifter reduseres, trygd og sosialhjelp reduseres, rus og kriminalitet reduseres. I tillegg står det om en lang rekke enkeltpersoner og familiers liv, verken mer eller mindre.

Fattigdom handler ikke bare om penger; det handler om muligheter – mulighetene til å delta og oppleve livet i fellesskap med andre. Vi i Kirkens Bymisjon ser daglig hvordan fattigdom påvirker livene til våre medmennesker, og vi opplever at stadig flere får mindre å leve av.

Det er kritisk å sikre at barnefamilier får en inntekt og mottar økonomiske ytelser som er til å leve av. Offentlige ytelser som sosialhjelp og bostøtte må økes, og stønader må forenkles for å gjøre hverdagen enklere for mange.

Ikke kutt barnetrygden – prisjustér den

Det er på høy tid å erkjenne at fattigdom er en utfordring også i Norge. Ifølge SSB vokser ca. 10% av norske barn opp i familier med såkalt vedvarende lavinntekt, mens i Østfold er andelen høyere.

Barnetrygden er en viktig støtte for familier, men den må også prisjusteres årlig for at nedgang i fattigdomstallene skal skje. Den kan ikke være en del av politiske forhandlinger som kan endre seg fra år til år. Inntil for få år siden hadde barnetrygden stått stille i 23 år. Bare fra juni til juli i år økte matprisene med 4,4 prosent, og den galopperende prisveksten på basisutgifter har fortsatt å stige. Ujevne og mindre økninger i barnetrygden blir dermed spist opp av prisstigningen, og realiteten er at barnetrygden i praksis kuttes. Tenk om det samme skulle vært tilfelle med din lønn.

Kirkens Bymisjon forsøker å gjøre to ting samtidig, nemlig utfordre politikere til å ta flere grep i arbeidet med å forebygge familiefattigdom, samtidig som vi med fullt trøkk gjennomfører........

© Moss Avis