Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette handler ikke om de som «har råd til å betale». Dette handler om pionerene. De som satset alt. De som lånte på hus og hjem, som ikke visste om de hadde nok til bensin for å komme seg til neste møte, men som holdt firmaet i live fordi de trodde på en bedre fremtid. De som på 70 og 80 tallet gikk til banken og lånte én, to eller tre millioner kroner, på huset, på hjemmet, på bilen, på familien, på alt som kunne pantsettes. De som jobbet 70, 80 timer hver uke, som sjelden eller aldri var borte fra jobb, som krøp på jobb hvis de var syke, for firmaet og arbeidsplassene måtte bestå. Nå, etter et helt liv, er de i høstingsfasen og må vurdere om bedriften skal selges eller overdras til neste generasjon.

Hvor er samfunnets takknemlighet for alle arbeidsplassene de har skapt?

Alle kunne gjort det. Noen få gjorde det. Og det er de som bygde landet. De pløyde løypen så andre kunne gå etter. De risikerte alt. Hva får de i retur?

De har ikke bare båret egen risiko, men også stått for mye av tryggheten til andre. Mens staten og kommunene er Norges største arbeidsgivere, har pionerene håndtert alt selv. Når ansatte blir sykmeldt, er det arbeidsgiveren som skal følge opp, ringe, dokumentere, delta i møter med Nav etter seks uker, og holde kontakt. Selv om det offentlige har stadig økende sykefravær og møterom på møterom, forventes det at småbedriftseieren alltid er til stede og aldri gir opp.

Samtidig er de under lupen. Skatteetaten gransker hver eneste transaksjon, ofte med en mistenksom tone. Berettiget eller ikke, man føler motvinden fra stat og kommune i alt man gjør, og ofte handler det mer om kontroll enn samarbeid.

La oss bare se på tallene. Hadde du vært en av dem som lånte to millioner kroner i 1984, og klart å få til en gjennomsnittlig avkastning på 12 prosent over 40 år, så ville de to millionene ha vokst til over 93 millioner kroner. Ja, det høres nesten utrolig ut, men det er slik........

© Haugesunds Avis