Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du trodde du var trygg – helt til livet snudde.

Du står opp, går på jobb, betaler skatt, gjør din plikt. Du har planer, drømmer, kanskje barn og barnebarn. Du tror du har kontroll. Men så skjer det. Et uhell. En diagnose. En skade som ikke går over. Og plutselig er du ikke lenger arbeidstaker – du er trygdemottaker.

Fra én dag til neste går du fra full lønn til 60 % av inntekten. Du mister retten til å forhandle om egen økonomi. Du mister din stemme i lønnsoppgjørene. Du blir automatisk underregulert – hvert eneste år. Mens prisene stiger, synker verdigheten. Litt mindre til mat. Litt mindre til varme. Litt mindre til liv.

Og som om det ikke var nok – du møter et system som stiller spørsmålstegn ved din diagnose. Du må forklare deg. Dokumentere. Bevise. Igjen og igjen. Som om du har valgt dette livet. Som om du ikke allerede har mistet nok.

Det som skulle være et sikkerhetsnett, føles mer som en labyrint. En evig kamp for å bli trodd. For å få det du har rett på. For å bli sett som et menneske – ikke bare som en kostnad.

Dette skjer i Norge. I dag. Med mennesker som har jobbet hele livet. Som har bidratt. Som ikke ba om å bli syke. Som ikke ønsket å falle. Men som nå står alene – med et system som trekker seg unna når de trenger det mest.

Underreguleringen av trygdeytelser er ikke bare tall i et statsbudsjett. Det er en stille nedskjæring av livskvalitet. Det er en beskjed om at du ikke lenger teller like mye. At du skal klare deg med mindre – selv om alt koster mer.

Og........

© Haugesunds Avis