Trombonerekka vår gikk først og var helt rå mens susafonene, de store tubaene med forovervridd sjalstykke blåste hatten av folk når vi spilte oppjazzede marsjer.

Det rykker i bena og sprenger i øya den dag i dag når jeg en sjelden gang hører janitsjarmusikk i gatene.

Jeg vokste visst fra marsjeringen og fikk spille i Sinsen konsertkorps, et korps under ledelse av Leif Nagel, trompetist i filharmonien, et orkester med en blanding av profesjonelle og amatørmusikere.

Jeg fikk eufonium, etter gresk eufonien som betyr velklang, et praktstykke av en baryton i gull og foroverbøyd sjalstykke – som Sousafonene.

Vi spilte inn opptak i NRK radio til Janitsjarhalvtimen hver måned og hadde prima vista konserter, konserter der vi spilte rett fra notene, uten å ha sett musikkstykke eller øvd på forhånd. Det var spennende.

Det var Leif Nagel som ville jeg skulle ta dirigentutdannelse, bli «spillfekter» som musikerne kalte dirigenten. Jeg ble spillfekter etter tre års kurs og etter å ha avlagt eksamen med å dirigere filharmonien i «Den tyvaktige skjære» av Rossini.

Godt for kropp og sjel

Er det noen grunn til å glede seg over den økende interessen for korps? Saken er at å være musikant er godt for sjelen. Du utvikler en sensitivitet for det som foregår rundt deg.

Du skal følge dirigentens takt og tegn, du skal lytte til de andre musikantene fordi du skal spille sammen med dem, tonerent og presist, telle pausene dine og begynne med din passasje nøyaktig på riktig sted, og du må lese notene samtidig med alt det andre.

Mister vi musikkorpsene mister vi en arena for utvikling av samarbeid, koordinering........

© Fredriksstad Blad