Spaltist

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

– Næmmen hallo, DET var lenge siden. Det er Mona, ikke sant? Går det bra med deg?

– Takk, bra med meg, så koselig å se deg, svarer jeg og håndhilser på mannen ved siden av henne hvis navn jeg ikke får med meg for den tidligere bekjente fortsetter umiddelbart.

– Ja jeg har ikke sett deg på ... Var det på nittitallet? Eller? Nei det var på slutten av åtti, da du og jeg var i bursdag til ho derre, ja var det Lisbeth? Jo det var det. Nei, vet du, siden det har jeg jo gifta meg med han her da. Hun nikker til sitt mannlige følge.

– Vi har tre barn, som er voksne selvfølgelig, og de gjør det SÅ innmari bra. Han eldste ble selvfølgelig advokat, det sa han jo allerede i barnehagen. Haha. Midterste var vi litt urolig for, men jammen ble hun sykepleier og minstemann tar utdannelse i forsvaret. Har du barn?

– Ja, jeg – –

– Vet du, det er så rart å ha voksne barn. Små barn, små bekymringer, men jaggu er det store bekymringer med store barn? Hæ? Enig? Ikke for det, det går fint med våre altså. Men du vet, en mamma har alltid bekymringer for alt og ingenting. Vi er født med et bekymrings gen, ikke sant?

– Jo. Klart at – – –

– Jeg driver med kunstmaling jeg nå. Husker du jeg malte........

© Fredriksstad Blad