Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Er du sikker på at du ikke trenger mer tid?»

Jeg nikket. Tid er nå det eneste jeg ikke vil ha mer av. Tid får deg til å stoppe opp. Til å tenke. Føle.

Jeg vil ha en overfylt timeplan. Jeg vil ikke ha tid til å prate med de som står meg nærmest, venner og familie. Hva hvis jeg stopper opp? Kjenner etter? Jeg er redd det blir for tungt å bære.

Den uendelige sorgen jeg kjenner bare jeg sitter litt for lenge på pauserommet på jobb.

«Får du ikke sove?»

Nei. Bestefar døde. Jeg gråter ikke. En skyldfølelse en seksåring knapt vet hva er fyller kroppen og hjertet mitt. Jeg sier det til dagmammaen min.

«Marte. Det går fint å ikke gråte. Det å være lei seg kommer i mange former. Kanskje du stopper opp ute når du leker og blir veldig lei deg en dag. Kanskje gråter du. Uten å vite hva du er lei deg for. Det å være lei seg kalles sorg og det kan ta lang tid før kroppen er klar for å kjenne på det».

Hjertet stoppet opp. Hva skulle onkel Jan gjøre når tante Astrid døde av brystkreft? Og måneden etter dør bestemor av demens.

Jeg skulle bli storesøster igjen. Mamma skulle ha tvillinger. Jeg gledet meg sånn da jeg satt på skolen og ventet på å høre noe. Mamma og pappa hadde dratt til sykehuset. Rektor kommer inn i klasserommet:

«Marte vil du bli med meg?».

Tvillingene hadde surret navlestrengen rundt halsen og døde begge to under fødsel. Hva skulle jeg gjøre nå? Pappa gråter. Mamma er helt stille.

Vi holdt hverandre i hendene, gråt på skuldrene til hverandre

«Jeg fikk velge, Marte. Jeg så et svart hull. Jeg kunne velge å gå ned i det. Da ville jeg ikke klart å komme tilbake til deg og søsteren din. Jeg har aldri angret på at jeg ble her sammen med dere».

Sa mamma.

«Sitter dere?»

En god venn døde av et illebefinnende mens han sov. 30 år gammel. Jeg og venninnen min hev oss i en taxi og dro opp til vår gode venn og samboeren hans. Ambulanse. Politi. Og et stort tomt svart hull. Klart til å ta imot oss alle. Vi holdt hverandre i hendene, gråt på skuldrene til hverandre og lot vær.

«Pappa har fått kreft»

Deretter fulgte årevis med hastetelefoner. Fra mamma. Fra sykehuset. Leger. Pappa var sliten etter all sykdom. Hudkreft, prostatakreft, lungekreft og kateter. Legen hans mente det var jobben som hadde gjort han syk. Det klarte han å bevise. Pappa fikk en erstatning på 50.000 kr Så det er hva et liv er verdt. Hvis du lurte.

«Du må ikke slutte i en jobb uten å ha noen ny å gå til», rakk pappa å si før han trakk sin siste pust.

Jeg gråt ikke i begravelsene. Jeg sang

«Hvorfor får du så mange rare jobber........

© Fredriksstad Blad