Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig skrev Fredriksstad Blad om hvordan kommunen har blitt felt i Diskrimineringsnemnda for brudd på likestillings- og diskrimineringsloven.

Saken gjelder en ungdomsskoleelev med funksjonsnedsettelse som i to år ikke fikk den spesialundervisningen han hadde krav på, til tross for klare anbefalinger fra PPT og gjentatte klager fra foresatte.

Når et barn med funksjonsnedsettelse ikke får den opplæringen de har krav på, er det ikke bare en pedagogisk utfordring, det er et lovbrudd. At Diskrimineringsnemnda har felt Fredrikstad kommune for brudd på likestillings- og diskrimineringsloven bør vekke ettertanke hos langt flere enn de ansvarlige.

Men det som gjør saken virkelig alvorlig, er tiden. Dette er en sak som har strukket seg over flere år:

• Først må foresatte klage til kommunen.
• Så til Statsforvalteren.
• Når det ikke fører frem, må saken løftes videre til Sivilombudet og Diskrimineringsnemnda.

I mellomtiden går skoleår etter skoleår, mens eleven ikke får den hjelpen de har rett til.

Hvordan kan vi akseptere at et barns rett til opplæring reduseres til et slags byråkratisk maratonløp, hvor ansvaret skyves fra nivå til nivå?

Systemet svikter

Vi leser om systemfeil og lovbrudd, men bak dette sitter et barn som i flere år har gått glipp av både faglig og sosial utvikling, fordi de som skulle hjelpe, ikke gjorde jobben sin.

Det er ekstra alvorlig når vi i etterkant ser at også Sivilombudet har rettet kritikk mot Statsforvalteren for hvordan klagesaken ble håndtert.

De vurderte ikke hva slags spesialundervisning som faktisk ble gitt, de utredet ikke årsaken til elevens fravær, og de hørte ikke eleven selv, til tross for at barnet var 15 år og saken handlet direkte om deres rettigheter.

Denne saken viser ikke bare at Fredrikstad kommune har sviktet. Den viser at........

© Fredriksstad Blad