Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sommeren er over, og hverdagen tar oss tilbake. Skoleklokker ringer igjen, idrettshaller fylles med liv, og barn og unge vender tilbake til to av de viktigste arenaene i livet sitt – skolen og idretten.

Disse stedene skal være trygge havner, fulle av mestring, læring og vennskap.

Likevel finnes det barn som hver dag møter opp med en klump i magen, fordi de vet at de skal være til stede – men ikke nødvendigvis være med.

På papiret er de en del av fellesskapet. I virkeligheten står de på utsiden og ser inn

I skolegården står en gutt og ser på mens de andre spiller fotball. Ballen triller forbi, men ingen roper «bli med!».

I idrettshallen sitter en jente på benken og knyter skolisser litt for lenge, mens lagkameratene allerede er i gang. Hun er der, men hun er ikke med.

På papiret er de en del av fellesskapet. I virkeligheten står de på utsiden og ser inn.

For mange er dette ikke et engangstilfelle, men en gjentagende erfaring. Ikke fordi de mangler lyst, vilje eller evner – men fordi de aldri fikk det lille, avgjørende invitasjonsøyeblikket: Et smil, et «kom og spill», eller en forelder som sier «bli med oss etterpå».

Inkludering skjer ikke av seg selv

Vi liker å tro at barn ordner opp seg imellom, at idrett og skole automatisk bygger vennskap og fellesskap. Men virkeligheten er mer komplisert. Språkbarrierer, kulturelle forskjeller og etablerte vennegjenger kan skape usynlige dører som ikke åpner seg av seg selv.

Her har........

© Fredriksstad Blad