Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leser om det til stadighet i kommentarfelt, og tror jeg kjenner «lusa på gangen» hos enkelte når noen såkalte sosialister er ute og koser seg.

Da blir de som er sosialdemokrater eller sosialister gjerne pirket på av både «tweed runnere» (les; Fredrikstad-begrep om borgerskapet og øvre middelklasse) eller av hardbarkede sosialister. Gjerne med et glimt i øyet, men ofte er det nok noe underliggende.

Så her kommer min forsvarstale og redegjørelse som sjampanjesosialist.

Min avdøde sjef på Café Oscar, Ola Skøien, sa ofte at det var to kriterier for sjampanje, og det var at det skulle være tørt og gratis. Det var en smart kar, så det har blitt min leveregel også.

Jeg kan ta et lite glass hvis jeg får det i henda, men jeg drikker helst pils. Så en bokstavelig sjampanjesosialist er jeg nok ikke.

Så hvordan forklarer vi da en sjampanjesosialist?

Det er nok et populært tilnavn som antyder en viss grad av hykleri og dobbeltmoralisme, og det er nært knyttet til konseptet om den liberale livsførsel. Uttrykket brukes nok ofte for å beskrive selvidentifiserte sosialister hvis livsstil tilsynelatende er i konflikt med deres politiske overbevisninger.

Jeg klarer dessverre ikke å leve som idealist

Personlig er det bare til å innrømme det. Jeg er en sjampanjesosialist, og et av Oscar Wildes paradokser passer dessverre altfor godt til meg enkelte ganger: «Jeg kan motstå alt bortsett fra fristelser».

Jeg klarer dessverre ikke å leve som idealist,........

© Fredriksstad Blad