Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvor mange jobbsøknader må man sende?

Hvor mange ganger må man stå foran en stengt dør og lete etter en ny?

Hvor mange ganger skal man håpe igjen, bare for å se knoppene bli revet av?

Hvor mange ganger skal man si til seg selv: «En gang til»?

Hvor mange ganger skal man falle og reise seg igjen?

Jeg er på et punkt der håpet er borte, og jeg ikke lenger har styrken til å reise meg. I årevis har jeg med skjelvende stemme sagt «jeg er arbeidsledig» mens jeg har kjent blikk som trykker meg ned.

Jeg møtte mange som sa det samme, som om innvandrere ikke vil jobbe, er late, lever på staten

Jeg vil rope ut hvor mye jeg har prøvd, alt jeg har gjort – men ingen vet.

Da jeg kom til Norge i 2017, var en av de første tingene jeg lærte at innvandrere har høyere arbeidsledighet. Jeg møtte mange som sa det samme, som om innvandrere ikke vil jobbe, er late, lever på staten. Alle trodde på det. Jeg også.

Men etter hvert skjønte jeg at ingen vet hvordan en innvandrers kamp for å finne jobb egentlig ser ut. Jeg opplevde selv hvordan dørene lukkes, hvordan mulighetene forsvinner.

Først var det språket. Jeg trodde at når jeg lærte norsk, ville alt bli lettere. Men hver jobbsøknad endte med den samme setningen: «Lykke til videre.» Det ble en endeløs prosess – stadig nye forsøk, stadig nye avslag.

Jobbsøkerkurs, praksisplasser, frivillig arbeid, vikarjobber – resultatet var alltid det samme: Arbeidsledighet.

Jeg er sliten. Så sliten at føttene mine verker før jeg tar det første skrittet om morgenen

På grunn av en medfødt skade i høyre skulder kan jeg........

© Fredriksstad Blad