Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har hatt daglig kontakt med Youssef i månedsvis. Han bor i Gaza, er 21 år, og drømmer om noe så enkelt – og så grunnleggende – som et liv i trygghet. Å spise seg mett. Å få sove uten bomber. Å bidra med det gode han har i seg.

Han er mild, reflektert og klok, med en styrke som rører alle som får øye på ham.

Men nå skriver han: «Jeg er så redd for å dø. Jeg vil bare leve et godt liv.»

Og så, bare dager senere:

«Vennen min døde mens han prøvde å hente mat til familien. Forbannelse over okkupasjonen.»

Det samme han og broren selv har gjort – risikert livet for å hente nødhjelp.

Jeg kjenner Youssef nå. Som en venn. En sønn. En som lyser selv midt i mørket. Han er ikke en nyhetssak. Han er ikke en statistikk. Han er en virkelig person med et bankende hjerte og hele livet foran seg.

Derfor skriver jeg denne teksten. For å mobilisere Fredrikstad.

Hva om vi kunne redde én?

Hva om vi – med vår trygghet, våre ressurser og våre åpne hjerter – kunne hjelpe ett menneske ut av helvete?

Vi så hva vi kunne få til da krigen i Ukraina brøt ut. Det var vakkert.

Mennesker åpnet hjemmene sine. Skoler, sykehus og kommunale systemer stilte opp. Det var ingen spørsmål om religion, hudfarge eller opprinnelsesland. Vi visste hva vi skulle gjøre: Vi skulle ta imot.

Det finnes ingen trygg, lovlig vei ut. Portene er stengt

Fordi det var det eneste riktige.

Men Youssef? Han får ikke søke beskyttelse.

Jeg har kontaktet utallige instanser – ambassader, UDI, UD, hjelpeorganisasjoner. Alle svarer det samme:

Det finnes ingen trygg, lovlig vei ut. Portene er stengt. Systemene lukket. De humanitære ordene stilnet.

Selv under de mest ekstreme forhold har Youssef holdt fast ved drømmene sine. Han var en dedikert student, og tok til og med en eksamen online – mens bombene falt og familien hans var i ferd med å bli fordrevet for tiende gang. De hadde så vidt funnet ly et sted, men ble jaget bort igjen. Likevel logget han seg inn.

Youssef studerte informatikk og kommunikasjon. Han drømte om å jobbe med teknologi, bidra til samfunnet og være en del av en verden der kunnskap og samarbeid betyr noe. Han så utdanning som en vei ut av håpløsheten, ikke bare for seg selv, men for hele familien. Nå er han i ferd med å miste håpet.

Så nå er det opp til enkeltmennesker. Som deg. Og meg.

Jeg vet at det er lett å føle seg maktesløs. Gaza virker så langt unna. Bombene, blokaden, de tomme ordene fra verdens ledere. Men for meg er det........

© Fredriksstad Blad