Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hvit januar er for folk som tror de har alkoholproblemer. Jeg vet jeg har det», sa en venn av meg der vi sto godt marinerte foran bardisken på Goggen mens skreik og sang etter. Jeg tøysa det hele bort med at ikke var så galt at det ikke var godt for noe. «Tenna blir liksom ekstra hvite når huden gulner».

Ingen av oss hadde planer om noe hvit januar. To, tre fireball ble bestilt til benkeraden bak hvor mine beste gjennom tidene satt, akkompagnert av Jokkes Aldri stol på en fyllik. Jeg husker det var i førjulsstria en gang, men ikke hvilken dag eller hvilket år. Voksenbrusen er ubarmhjertig sånn. Hjernen blir graut, og alkotåka ligger tjukk flere dager etterpå. Men etter få dager kan jeg bli som en sirkushest, hvor alkohol blir min sagmugg og baren min manesje.

Det finnes mange grunner til å holde seg edru i januar. Skjorteknappa mine er en av dem. De første kveldstimene av andre juledag føltes som siste , hvor jeg var svanger med både ribbe og medisterpølser, mens blandinga av , akevitt og hvitvin var for fostervann å regne. Ut over kvelden sendte jeg en mental skål til og hans «». Når han drikker, er det ikke noe han vil enn å drikke mer.

Jeg sier ikke at alkohol er ufarlig, altså! Lista over konsekvensene lang. Mest av alt burde jeg kanskje satt flaska på hylla i en slags «sympatistreik» for dem som gjennom årtusener har vært, er og kommer til å bli lidende av det.

Men en hvit januar er ikke noe for meg. Med et nedarvet nordisk tungsinn er det vanskelig nok å komme seg munter gjennom måneden. Kredittkortet er snart tomt og regning på vei. Da er det behov for stressmestring og egentid. Dessuten gjør alkoholen det lettere å forsere hindre av milde depresjoner som måtte forsøke seg. Jeg har ikke noe tro på å løpe fra problemene sine, i hvert fall ikke på ei tredemølle.

Fire skarpe solbergtoddy kan du banne på etter hyttenaboens årlige skihopp-konkurranse hvor livet er innsatsen, men håpet om pallplass like i det blå som sandstrand og paraplydrinker, Søndagsrevyens reportasjer om fred i Midtøsten eller eget overskudd til å dra på Sats.

For øvrig har jeg en venn som forsmådd og med to tomme hender måtte gjøre vendereis til Drammen, både slukøret og blakk etter flere år med hva jeg tolker som ulykkelig forhold. Jeg har ikke hjerte til å la ham drikke aleine. Byens utesteder har også lidd nok. Knapt var restriksjonene og vernemaktas tvangsnedstenging opphevet før de skjenkerifullmektiges utgifter skjøt i været. Med et hjerte for de svakerestilte er det vanskelig å la dem i stikken akkurat nå.

Nei, det blir ikke noe «hvit måned» på meg i januar i........

© Drammens Tidende