Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Den norske kirkes biskoper har oppfordret til klokkeringing i kirkene i solidaritet med folket i Gaza. Det skal skje 7. august klokken 15. Det er et godt initiativ. Men alt har sin kontekst, også denne oppfordringen. Hvordan blir den oppfattet?

En formulert bønn for denne anledningen innleder med lidelsene i Gaza og sier: «fordi vi er sammenbundet i menneskeverdet vi alle er skapt med, kjenner vi sorg og fortvilelse over håpløsheten som våre søsken opplever», og det bes om «vilje til å finne løsninger som tar vare på de svakeste blant oss, og som kan skape fred og forsoning».

Det er en bønn i tråd med det mange av oss ber i disse dager. Problemet er det som ikke sies.

Problemet er det som ikke sies.

I en kommentar skriver styrelederne for synagogene i Oslo og Trondheim, Marius Gaarder og Jon Arne Moen, at det er positivt at biskopene retter oppmerksomhet mot lidelsene på Gazastripen, men et savn at de ikke nevner gislene og sivile israelere som også er ofre: «Vi håpet klokkene kunne ringe for alle uskyldige liv.»

De uttrykker også at markeringen slik den motiveres, gjør at jøder i vårt land vil oppleve seg enda mer alene.

I et tilsvar til Gaarder og Moen sier preses Olav Fykse Tveit at bønnen er for alle sivile som lider, og at det også gjelder gislene. Ja, vi er mange som vil inkludere gislene i vår bønn når kirkeklokkene ringer.

Men presentasjonen av tiltaket og bønnens tekst er tause om det.

Det vekker bevisstheten om tilsvarende taushet fra vår kirke og vårt........

© Dagen