Prekenteksten på søndag er hentet fra Sletteprekenen hos Lukas. Den er så lik Bergprekenen hos Matteus at mange ser på dem som to gjengivelser av samme preken. Men det kan også tenkes at Jesus sa de samme tingene flere ganger.

Om stedsvalg og publikum skriver Lukas i 6,16f. Jesus var gått ned igjen fra et fjell og ble stående sammen med disiplene «på en slette». Det samlet seg en stor flokk tilhørere, dels fra Jerusalem og Judea i sør, og dels fra kystbyene i det nåværende Sør-Libanon i nord.

Bergprekenen er dominert av formaninger til troende disipler. Jesus taler til mennesker som er kommet til tro, og formaner til å virkeliggjøre i praksis alle livskvalitetene som følger av Guds forangående nåde. Det samme må vi si om Sletteprekenen. Den begynner med saligprisninger og Ve-rop (6,20ff). Så vender Jesus seg til «dere som hører» (6,27), og gir oss formaninger.

Forskjellen på en formaning og et bud er at budet som regel har absolutt form («du skal», «du skal ikke»). Formaninger er derimot mer resonnerende i formen. De tar utgangspunkt i allerede mottatt nåde og ber oss etterleve den i praksis.

Foran vår tekst har Jesus betont at kjærlighetsbudet inkluderer fiendekjærlighet. Idet vår tekst begynner, kan det være grunn til å tro at Jesus ikke minst fester blikket på disipler med lederansvar, sitat:

36 Vær barmhjertige, likesom også Far deres er barmhjertig.

Dette er et karakteristisk eksempel på hvordan tanketråden er i bibelske formaninger. Jesus illustrerer formaningen med et utsagn om hvordan Gud selv er. Og så ber han oss om å være på samme måten.

Det er det greske adjektivet «oiktírmoon» som betyr «barmhjertig». Det er i ordfamilie med et........

© Dagen