«Nå tør jeg å si det, etter mange år. I dag ser jeg «rovdriften» for «luselønn» jeg stod i. Jeg jobbet ofte for flere i lange perioder, for vikarpengene var slutt lenge før jul. Jeg skulle klare å være fullt til stede for 18 barn og foreldre. Det var jo bare for en dag.

Men den dagen ble flere, og det ble mange slike perioder. Mine medarbeidere var utrolige. Vi hjalp hverandre og fant gode løsninger når halvparten av personalet var borte.

Jeg ga alt hvert sekund jeg var på jobb. Jeg ga bort helsa mi.»

Dette skrev en medstudent av meg fra førskolelærerutdanningen på 90-tallet i kommentarfeltet på et innlegg om bemanning, som jeg delte på Facebook i midten av august. Og det hun skrev traff meg rett i magen, både fordi det føltes veldig nært og fordi hun beskrev det mange andre også forteller, og som blir forsterket gjennom statistikk og undersøkelser.

En sektor med gjennomsnittlig avgangsalder i yrket på 59,3 år, og der barnehagelærere i snitt er 51 år når de blir helt eller delvis uføre.

«Tilbake i dag henger fremdeles en del av skammen for at jeg ikke klarte........

© Dagbladet