Mamma og jeg har i løpet av disse 15 åra med Alzheimers sykdom møtt veldig flinke og varme sykepleiere, ergoterapeuter, helsefagarbeidere og vernepleiere.

Og jeg kan si med hånda på hjertet mitt, og min mammas, at vi vet at de alle gjør så godt de kan, med de forutsetningene de har.

Og jeg kan si utrolig mye om de dårlige forutsetningene - for de har jeg virkelig fått innsikt i de siste to åra gjennom mitt arbeid med bok, podkast og foredrag.

Det som jeg erfarer nå, når mammas liv går mot slutten, er at vi har veldig faglig dyktige mennesker rundt oss, som også har omsorg for meg.

Men. Jeg ser også at mange av dem er under et enormt press. Tidspress.

Et eksempel. Når ett menneske har ansvar for 24 beboere på natt, da sier det seg selv at noe er helt forferdelig galt i systemet vårt.

Vi snakker da om 24 beboere der mest sannsynlig alle har demens, og de har helt ulike behov. Noen er vandrere. Andre har frykt. Noen har smerter. Og noen ligger for døden. Hver og en er alene lukket inn på rommet sitt.

Kommunen som drifter sykehjemmet, har fått forelagt denne kommentaren, og svarer på den lenger nede i........

© Dagbladet