«Kjære deg, jeg har det ikke bra. Situasjonen er veldig vanskelig og jeg har ikke kontroll».

Meldingen kom tirsdag kveld, fra en lege jeg har hatt kontakt med gjennom de over 21 månedene som krigen har herjet i Gaza. Jeg bruker ikke navnet hans, da alt for mange palestinere som har vært i media, er drept. «Vi er en sterk familie, som har det bedre enn 99 prosent av innbyggerne her», sier han. Likevel klarer han ikke å skaffe mer enn ett - for lite - måltid om dagen til kona og de fem barna. Søstera og familien er drept. Så også fettere og kusiner. Kollegaer og venner.

Men nå opptar de over 2000 fortvilte foreldrene som daglig ankommer sykehuset med ekstremt underernærte barn ham mest. De yngste må få morsmelkerstatning eller tilgang til respirator til sykehuset for å overleve. Legen og kollegaene gjør så godt de kan, men er nærmest maktesløse. Det aller mest fortvilende, er at det få kilometer unna, like utenfor grensa til Gaza, står trailere lastet fulle med den verdifulle væsken. «Hvordan kan verden tillate at Israel nekter oss morsmelkerstatning som kan redde barna?» Lurer legen, og legger til at de arme, syltynne barna dør i armene deres.

Heller ikke respiratorer for nyfødte lar israelske myndigheter passere. En Unicef-ansatt har startet en underskriftsaksjon for å få inn 33 respiratorer som har stått på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv siden mars, betalt av internasjonale donorer. «Ethvert liv er hellig. Vi opplever en bevisst grusomhet mot Gazas mest sårbare», sier Unicefs mann som har vært ni måneder i Gaza.

Nå fødes mange babyer på bare 800 til 1000 gram. De kunne ha blitt reddet med riktig hjelp. «Selv under Srebrenica-massakren ble........

© Dagbladet