Jeg går og bærer på en uro. En uro for barna som trenger litt mer enn de fleste, og som i dagens skole altfor ofte blir stående alene. Jo mer jeg leser, hører og ser, jo tydeligere blir det at norsk skole svikter dem som har minst å gå på.

Norsk skole skal være for alle. Det står svart på hvitt i opplæringsloven, og det gjentas i festtalene. Likevel kolliderer idealene med en stadig strammere bemanningssituasjon i klasserommene. Klassene er store, vikarbudsjettene små, og spesialpedagogiske ressurser blir kuttet eller fordelt så tynt at de knapt monner. Det er de mest sårbare barna som betaler prisen.

Slik blir Sylvi Listhaug statsminister

Jeg tenker på barna med diagnoser, traumeerfaringer eller andre sårbarheter. De er helt avhengige av forutsigbarhet, trygge relasjoner og voksne som kjenner dem. 

Nydelige kjolertil bryllup

Et barn med autismespekterforstyrrelse trenger struktur og en kjent voksen som forstår signalene. 

Det jeg ønsker meg, er en ærlig offentlig debatt om hva inkludering faktisk koster.

Fatima Sherifu, sosialpedagogstudent

Et barn med traumeerfaringer trenger en relasjon som tåler dårlige dager. 

Et barn med ADHD trenger tilpasning og noen som ser når det går mot et sammenbrudd før det smeller. 

Når en assistent er borte og ingen vikar kommer, faller hele dagen i grus for disse barna. Ikke fordi læreren er dårlig, men fordi én voksen rett og slett ikke kan være tjue steder på én gang.

Konsekvensene er alvorlige. Barn som mister sin faste kontaktperson, opplever utrygghet og tilbakefall. Elever som ikke blir sett, trekker seg inn i seg selv og fanges ikke opp før det har gått altfor langt. Foreldre slites ut etter år med kamp for at barnet deres skal få det de har krav på. Det gjør meg sint, og det gjør meg trist.

For meg er dette ikke en kritikk av enkeltskoler eller enkeltlærere. Det er en systemkritikk. Vi har bygget en skole som forutsetter at alle barn er omtrent like, samtidig som vi vet at de ikke er det. Vi snakker varmt om inkludering, men vi finansierer eksklusjon. Når rammene mangler, blir de mest sårbare barna de første som faller utenfor.

Jeg tror godt sosialpedagogisk arbeid handler om å se hele barnet. Om å bygge relasjoner, skape trygghet og gi mestring. Det er ikke noe som kan effektiviseres bort eller erstattes med skjermer og digitale verktøy. Det krever voksne med tid, kompetanse og kontinuitet. Og det krever at vi som samfunn bestemmer oss for at sårbare barn er verdt investeringen ikke bare i ord, men i kroner og stillinger.

Rapporter fra blant andre Barneombudet og Statsforvalteren har gjentatte ganger pekt på det samme: tilbudet til elever med særskilte behov er for tilfeldig, for personavhengig og for sårbart for kutt. Likevel skjer det lite. Politikere lover inkludering, men budsjettene følger ikke etter. Retten til tilpasset opplæring blir altfor ofte en rett på papiret.

Det jeg ønsker meg, er en ærlig offentlig debatt om hva inkludering faktisk koster. Vi må........

© Dagbladet