I TINGRETTEN i Sandnes de siste to ukene har det vært så mørkt, at det hadde vært fristende å stenge døra og bare gått. Lyset over de glatte skinnstolene i TV-stua hjemme hos Ingebrigtsen-familien, er jo forlengst slukket.

Men så enkelt skal det ikke være for oss som tilsynelatende trygt plassert på utsiden, følger dette nære og dypt sårende.

Ut fra de vidåpne dørene i retten kommer triste, gjenkjennelige historier om menneskelig ufullkommenhet som vi alle på ulike måter sliter med.

Vonde opplevelser som gjør at andre unge enn Ingebrigtsen-barna, i best fall våger å fortelle om hvordan de opplever sinnstemninger og mørke rundt oss voksne.

I hvert fall om vi utenfor rettssalen klarer å snakke om hvorfor suksesstrener Gjert Ingebrigtsen i årevis tilnærmet ukritisk ble heiet fram både av mediene og norsk idrett.

JAKOB snakket om det i retten. Om hvordan den stadig større medieoppmerksomheten etter at storebror Henrik ble Europamester på 1500 meter i 2012, formet den voksenpersonen som styrte barndommen hans:

- Da hadde han (Gjert) et ansikt å tape, og det opplevdes som farligere å være rundt, sa Jakob i vitneforklaringen sin, og mente mye ble annerledes i hjemmet:

- Nå var det ikke bare kjefting og kontrollering, men en slags agenda: Om å gjøre å fremme seg selv og prøve å bli helt på en merkelig måte. Det var et tydelig skifte.

DENNE hjemlige effekten av det å ha fått en berømt trener i familien, kan seinere få betydning i rettens vurdering av juridisk skyld.

Ifølge Jakob og lillesøsteren var det hensynet til trenerpappa Gjerts popularitet som gjorde at det sprakk, da hun som 15-åringen høsten 2021 ville slutte med satsingen:

- Han sa at han ikke så på meg som sin datter lenger. At jeg liksom ikke var verdig det, forklarte lillesøsteren:

- Han sa at jeg ødela for familien og alt han sto for. At dette var noe jeg skulle holde hemmelig, fortsatte hun og røpet hvorfor beslutningen hennes måtte skjules:

-........

© Dagbladet