DET er ingen «pappatrener» som i ukesvis har sittet som tiltalt i Sandnes Tingrett. Det er en far.

Den forskjellen gjør denne rettssaken mye viktigere for mange flere. Nå om dagen ringer folk til meg og forteller egne mørke historier om nettopp det.

Uansett utfallet for Gjert Ingebrigtsen, vil dommen til slutt si noe om de fysiske og psykiske grensene for voksnes avstraffelser av barn. Hva som rent rettslig er utafor.

Det som er innenfor norsk lov kan vi mene ulikt om. De fleste av oss er uansett bare takknemlige for oppdragerjobben til de hundretusener av frivillige foreldretrenerne i norsk idrett. At så mange mammaer og pappaer bruker omtanke og tid på egne og andres unger.

I retten i Sandnes har pappatrener Ingebrigtsen etterlyst mer av denne takknemligheten. Men ikke fra andre foreldre. Det er sine egne løpersønner han synes er utakknemlige. At ungene selv ikke har takket ham nok for trenerjobben

- Jeg fikk veldig mye kjeft. Jeg trakk meg unna. Guttene bare lo av meg. Kalte meg barnslig. De var ikke enige i at de behandlet meg dårlig, sa Gjert om kritikken mot pappatreneren fra de tre løpersønnene hans på en høydesamling i St. Moritz sesongen før bruddet.

- Naiv som jeg var, håpet jeg på et lite takk. Men det fikk jeg aldri. Jeg fikk kjeft, fortsatte han i retten og fortalte at han låste seg inne, gråt og ofte gikk lange turer alene der nede i de sveitsiske alpene.

Fordi selve trenerjobben hans ikke ble skikkelig verdsatt.

IRONISK nok er denne trenerjobben nå i spill. Selv om Gjert Ingebrigtsens kvalitet som friidrettstrener er rettssaken helt uvedkommen. Og dessuten totalt uvesentlig i forhold til den nitriste familiehistorien.

For hvor viktig har pappatrener Gjert Ingebrigtsen egentlig vært for de tre løperbrødrenes eventyrlige suksess?

- Retorikken som blir brukt, er at det er greit å bli kjeftet på hver eneste dag i mange år........

© Dagbladet