Bent Høie sier i Dagbladet at tiltakene var for strenge mot barn og unge. Det er en viktig innrømmelse. Men den kommer seks år for sent.

Helgetur tilknallpris

Og jeg kan ikke begynne med Høie. Jeg må begynne med meg selv.

Jeg husker hva jeg tenkte da skolene stengte, da ungdomsklubbene ble låst, da barn mistet det eneste stabile holdepunktet de hadde fordi vi voksne var redde for en sykdom som nesten ikke rammet dem. Jeg kjente det i kroppen: Dette var feil.

Likevel sa jeg ingenting.

Ikke fordi jeg ikke visste, men fordi konsensusen var total. Tvil ble møtt med moralsk forargelse, som om bekymring for barn var det samme som mangel på omsorg for syke.

Så jeg holdt munn, som så mange andre fagfolk.

Mange kjører mye. De rammes hardt

Nå møter jeg fortsatt konsekvensene. En gutt sluttet å møte på skolen våren 2020. Først noen uker. Så noen måneder. Nå har det gått år. Han sitter hjemme på rommet sitt med en døgnrytme som har sklidd helt ut. Foreldrene har prøvd alt. Systemet har prøvd sitt. Men noe brast den våren, og det lot seg ikke bare starte igjen.

Dette er ikke en enkeltfortelling. Det er et mønster.

Og det er det jeg egentlig vil si: Pandemien var ikke unntaket. Den var eksempelet. Den viste oss hvor lett et helt samfunn kan overstyre det vi kjenner er riktig når frykten er stor nok og enigheten sterk nok. Hvor lett vi kan se at barn tar skade og likevel fortsette, fordi vi tror vi gjør det riktige.

Og vi gjør det igjen.

Ikke med nedstengning denne gangen. Med noe langsommere. Stillere. Nettopp derfor er det vanskeligere å få øye på.

Under pandemien gjorde vi noe brutalt og synlig. Denne gangen gjør vi noe som ser moderne, praktisk og uunngåelig ut. Vi har plassert en distraksjonsmaskin foran hvert barn og kaller det læring. Vi splitter oppmerksomheten deres i timene, fyller hverdagen med skjerm og logistikk, bygger ned den frie tiden de trenger for å finne seg selv, og later som om dette ikke former dem.

Når noen av dem etter hvert ikke orker skolen, mister døgnrytmen, trekker seg tilbake og forsvinner ut av fellesskapet, oppfører vi oss som om det kom ut av ingenting.

Men det kommer ikke ut av ingenting.

Vi som jobber tett på barn, ser det hver dag. Uroen. Ensomheten. Konsentrasjonen som rakner.

Det kommer fra en barndom der stadig mer av livet er organisert, overvåket og oppstykket. Der fri lek forsvinner uten at noen egentlig har vedtatt at den skal bort. Der færre voksne har tid til å være ordentlig til stede. Der barnet forventes å regulere seg selv i miljøer som i praksis undergraver nettopp den evnen.

Fullstendig uakseptabelt

Vi som jobber tett på barn, ser det hver dag. Uroen. Ensomheten. Konsentrasjonen som rakner. Barn som ikke faller ut med et smell, men som glir stille bort før noen griper inn. Og når hjelpeapparatet endelig reagerer, har det ofte allerede gått for langt.

Det er dette som gjør vår tid så ubehagelig. Ingen eier problemet. Ingen har bestemt at barn skal få mindre fellesskap, mindre ro og mindre lek. Ingen har vedtatt at oppmerksomheten deres skal splittes fra første skoleår, eller at hjelpen skal komme først når fraværet er blitt alvorlig. Det er bare blitt organisert slik. Som en utvikling. Som en tilpasning. Som noe vi later som ingen har ansvar for.

Bilder sier ikke alltid sannheten

Slik overlever feil lengst. Ikke som overgrep vi kan datofeste, men som en retning ingen stanser.

Sist gang ventet vi seks år på en innrømmelse. Seks år der noen allerede hadde falt ut. Allerede hadde lukket seg. Allerede hadde mistet fotfestet. Hva venter vi på nå? At noen andre skal si det først denne gangen også?

Jeg vil ikke vente seks år til.

Det barna trenger nå, er ikke flere planer, apper eller utvalg. De trenger voksne som sier det de ser mens det fortsatt betyr noe.

Under pandemien lærte vi at et helt samfunn kan gjøre noe galt mot barna sine og likevel tro at det er riktig. Den lærdommen er verdiløs hvis vi ikke bruker den nå.

Høie reflekterer. Det er bra. Men refleksjon etterpå er ikke mot.

Mot er å si fra mens det skjer.

Jeg holdt munn den gangen. Det angrer jeg på. Denne gangen gjør jeg det ikke.

Foreldrene prøver så godt de kan

LIVE! DAGBLADETS FOTBALLSTUDIO

Manchester City - Arsenal 2-1

Seieren gjør at Manchester City er tre poeng bak Arsenal, men med én kamp mindre spilt. Arsenal har dermed rotet vekk det som var en komfortabel ligaledelse for noen måneder siden.

- Det er ikke over ennå, sa en skuffet Martin Ødegaard til Viaplay etter kamp.

- Vi har hatt momentum de siste ukene, men jeg skal være kjedelig, jeg er ikke dum, jeg er smartere enn som så, jeg er norsk, flirte Haaland i studio til Viaplay.

Manchester City tok tidlig ledelsen, men så kom en gigantisk tabbe av Gianluigi Donnarumma på direkten. Keeperen ventet altfor lenge, klarerte ballen i Kai Havertz og baklengsmålet var et faktum.

Etter pause hadde begge lag store sjanser, men det var Erling Braut Haaland som avgjorde 20 minutter før full tid. Spissen var råsterk i duell mot Gabriel, og bredsidet inn 2-1.

Haaland var kampen gjennom i en rekke dueller med nettopp Gabriel. I duellen etter scoringen endte det med at Haalands drakt ble revet i fillebitter, og han måtte bytte trøye. Minutter seinere sto de panne til panne og det tente for alvor til ute på banen da brasilianeren nikket mot Haalands ansikt.

Nordmannen beholdt roen, men de måtte skilles. Reaksjonene hagler mot Gabriels aksjon.

- Alle synes det er rødt kort. Dommeren gjør ikke jobben sin hele kampen. Det var bare bryting og Gabriel var ikke interessert i ballen, men bare Haaland. Han rev drakta hans i stykker, det er ikke fotball, raste tidligere Arsenal-spiller Fredrik Ljungberg.

- Alle så det var rødt kort, det er helt latterlig, fulgte Peter Schmeichel opp i Viaplays studio. 

- Det går altfor langt. Vi likte selv en tøff duell, men jeg har aldri sett noe som det, legger Jaap Stam til. 

De gjentok også synspunktet da Haaland kom i Viaplays studio. 

- Det er allitd litt slik. Litt bryting eller hva du vil kalle det? Dommeren sier at det er begge, han sier det hver gang. Går jeg ned... jeg ville aldri gjort det, men da hadde det vært rødt kort, svarer Haaland selv.

Til tross for reaksjonene fikk både Haaland og Gabriel gult kort. 

© Dagbladet