Den iranske statens fremstilling av minoriteters rettigheter fremstår i økende grad som et paradoks som vanskelig lar seg forene med dokumenterte realiteter. I et intervju i Dagbladet hevder Irans ambassadør i Oslo at kurdere og andre minoriteter nyter like rettigheter innenfor statens sentraliserte system. 

Slike uttalelser står imidlertid i skarp kontrast til en rekke rapporter fra uavhengige kilder.

Ifølge IranWire (2025) ble en iransk kurder dømt til fengsel for å ha båret tradisjonelle kurdiske klær. Hengaw (2025) rapporterer samtidig om gjentatte arrestasjoner av kurdere knyttet til kulturell identitetsutøvelse.

Når kulturelle uttrykk kriminaliseres, undergraves enhver påstand om reell likestilling. Dette er ikke enkeltstående hendelser, men del av et bredere mønster av strukturell diskriminering.

Vi ser det alle sammen

Den samme dobbeltheten kommer også til uttrykk i regimets internasjonale representasjon. Mens staten utad søker å fremstå som ansvarlig og dialogorientert, viser historiske eksempler at personer med alvorlige anklager kan gis diplomatiske roller. 

Et særlig illustrerende tilfelle er Mohammad Jafari Sahraroudi, som ifølge en rekke kilder deltok i den iranske delegasjonen til Pakistan. 

Han er internasjonalt kjent for sin rolle i attentatet 13. juli 1989 i Vienna, hvor den kurdiske lederen Dr. Abdul Rahman Ghassemlou og to av hans medarbeidere ble drept under det som skulle være fredsforhandlinger.

Mener Iran vinner uansett

Østerriksk politi utstedte internasjonal arrestordre mot ham 22. desember 1989. Det er videre hevdet at etternavnet «Sahraroudi» senere ble tonet ned og erstattet med «Jafari» for å skjule denne bakgrunnen. Dersom dette stemmer, illustrerer det hvordan diplomatiske titler kan brukes til å legitimere aktører som forbindes med politisk vold.

Disse to sakene henger nært sammen. Undertrykkelsen av kurdere internt og bruken av kontroversielle representanter eksternt springer ut av samme politiske logikk: én virkelighet for innenlands kontroll og en annen for internasjonal opinion. Innad møtes minoriteter med restriksjoner, marginalisering og i enkelte tilfeller brutal maktbruk. Utad presenteres et bilde av pluralisme, lovlighet og respekt for rettigheter.

Drapet på Jina Amini i 2022 ble for mange et globalt symbol på denne avstanden mellom statens retorikk og dens praksis. Når slike mønstre gjentas over tid, fremstår de ikke som avvik, men som uttrykk for en konsistent styringsform der narrativ kontroll er like viktig som politisk kontroll.

Spørsmålet er derfor ikke bare om det eksisterer dobbeltmoral, men hvorvidt det finnes grunnlag for å feste lit til regimets offentlige fremstillinger. Når gapet mellom ord og handling blir systematisk, utfordres ikke bare tilliten – den undergraves prinsipielt.

© Dagbladet