Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er så lei av statsledere som meler sin egen politiske kake og bygger opp personlig formuer på vanlige folks bekostning. Jeg er lei av at statsledere invaderer og bomber uskyldige mennesker. Jeg er lei av at nøytrale medier knebles og at diktatorer sprer «fake news» som manipulerer vanlige menneskers holdninger, verdier og menneskesyn.

Vet du hva jeg ikke er lei av? Jeg er ikke lei av Pride.

Jeg er ikke lei av at alle, fra det minste lille enkeltmenneske til de alle største konsernene og mediehus flagger, feirer, markerer og oppfordrer oss alle til å tåle hverandre – at alle må få lov til å elske hverandre som de vil.

Å gå igjennom byen og se at det vaier et regnbueflagg fra husvegger og offentlige flaggstenger blir jeg ikke lei av. Tvert imot, jeg blir glad. Hvorfor skulle det plage meg? Hvorfor skulle regnbuefargene i flagget bringe noe annet enn glede? Det eneste negative regnbuemarkeringene i juni frembringer hos meg, er tanken på alle de som ikke tåler at noen opplever «skeiv kjærlighet». En kjærlighet de sannsynligvis ikke forstår og som strengt tatt ikke angår dem.

Nei, jeg er ikke lei av Pride. Den dagen ingen lenger stjeler regnbueflagg, tenner på hus der det bor transpersoner, skyter mot uteplasser der homofile går eller klager på at Pride markeres i juni hvert år kan vi begynne å eventuelt slakke litt opp.

Å elske eller bli forelsket er lett. Det skjer ofte uten at du må legge så mye innsats for dagen – det sniker seg på deg – det kjennes bra. En kjæreste, en venn, et barn, en bror eller en mor. Kjærlighet er ikke så lett å kontrollere, og nesten umulig å stenge av.

Hat derimot er en selvvalgt øvelse, der vår indre advokat velger hvem som er verdig og hvem som ikke er verd vår gunst. Gjennom å holde vår neste opp mot et eller annet uoppnåelig ideal, faller noen ned på feil side – der hatet rår.

Det er lett å tro at de som har mye hat i hjertet sitt også lider av mistenksomhet. At man hele tiden ser seg over skulderen i frykt for at noen skal få noe en selv ikke har. Eller i redsel for at noen andre skal ha gode opplevelser en selv ikke forstår. Det kan ende som en slags selvoppfyllende profeti. Det er nok vondt og sikkert vanskelig å komme seg ut av slike tanker, men likefullt selvvalgt.

«Be careful who you hate, it could be someone you love» sto det på J-feltets tifo (fotballbanner) under Bodø/Glimts kamp mot Brann, samme dag som Prideparaden i Bodø og Pridemessen i Bodø domkirke. «Vær forsiktig med hvem du hater, det kan være noen du elsker» er et sterkt budskap som forteller oss at det kontrollerte hatet mange av oss føler mot det vi ikke forstår, kan komme mellom oss og dem vi elsker.

Hva om........

© Avisa Nordland