Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når innbyggerne i London, Wien og Berlin opplever strømbrudd på grunn av energimangel, tyr myndighetene til kullkraftverk for å berge seg unna folkets vrede. Vi så dette da den russiske gass-embargoen tvang europeiske stater til å dempe sin motvilje mot kull – litt som når matmangel får veganere til plutselig å frekventere biffrestauranter.

Men hva med Afrika? Millioner av afrikanere blir systematisk tvunget inn i en fossilfri og fattigdomsrammet framtid av elitene i Europa og Nord-Amerika. Dette er karbonimperialisme, med vestlige, klimaovertroiske ledere som kontrollerer hva slags energi folket i Afrika bruker.

Filosof Olúfẹ́miO. Táíwò kaller fenomenet klimakolonialisme og definerer det som «utdyping eller utvidelse av utenlandsk dominans gjennom klimainitiativer som utnytter ressursene til fattigere land eller på annen måte truer deres suverenitet».

Historien om økonomisk suksess er den samme overalt: Nord-Amerika og Europa under den industrielle tidsalderen, eller India og Kina de siste tiårene. I alle tilfeller har fossilt brensel vært hoveddrivkraften bak en betydelig, langsiktig økonomisk utvikling.

Å forvente at Afrika skal være i stand til å generere det samme fra ingenting (bokstavelig talt med vindkraft) viser en arroganse som benekter de fysiske realitetene ved........

© Avisa Nordland