Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ordene vi velger avgjør hva vi ser. Gaza omtales ofte som «okkupert». Men i folkeretten betyr okkupasjon militær kontroll og administrasjon av et fremmed territorium. Frem til Hamas’ angrep 7. oktober 2023 var det ingen israelske soldater i Gaza; Israel utøvde kun grense-, sjø- og luftkontroll – en blokade. Israel trakk ut alle soldater og bosettere i 2005. Blokade er et folkerettslig regulert virkemiddel; lovligheten beror på proporsjonalitet og humanitær tilgang. Poenget her er presisjon: «okkupasjon» beskriver noe annet enn «blokade». At flere folkerettslige instanser likevel definerer Gaza som okkupert etter 2005 viser at begrepet er omstridt, og dette bør sies åpent. Når 1967 nevnes, gjelder det primært Vestbredden og Øst-Jerusalem; Gaza må vurderes særskilt etter uttrekningen.

Dette språklige premisset åpner for noe langt mer alvorlig. Hamas’ charter fra 1988 erklærer at Israel skal utslettes, og at jødene må fjernes. «Israel vil eksistere til islam utsletter det», heter det. Etter FNs folkemordkonvensjon (1948) er det nok med spesiell intensjon kombinert med handlinger som omfattes av artikkel II – som drap, alvorlig skade eller påføring av levevilkår som tar sikte på å ødelegge en gruppe. Det kreves ikke at alle midler er gjennomført; selve den målrettede viljen om å ødelegge en etnisk eller religiøs gruppe kvalifiserer dersom handlingene støtter opp under den. Fra selvmordsangrepene på 1990-tallet til massakrene 7. oktober 2023 viser Hamas at charteret ikke er et arkiv, men et levende program – et program som etter kriteriene i FNs folkemordkonvensjon oppfyller definisjonen av folkemord.

Historien danner mønsteret. I 1948 kalte Den arabiske ligas generalsekretær Azzam Pasha krigen mot den nye staten Israel en «utryddelseskrig» som skulle huskes som de store massakrene i historien. I 1967 sa Nassers Egypt at «målet er ødeleggelsen av Israel». Hizbollahs grunnlagstekst i 1985 fastslo det samme. Rakettene mot israelske byer i 2006 fulgte denne logikken. Bak Hamas og Hizbollah står dessuten Irans revolusjonsgarde med finansiering, trening og våpenflyt – forankret i en islamistisk teologi der volden forstås som plikt. Når handlinger teologiseres som «hellige», flyttes grensen for hva som legitimeres, og sivile liv reduseres til midler.

Likevel henger vestlig debatt seg opp i en forenklet fortelling: «okkupant mot okkupert». Språket blir ikke bare beskrivende, men normerende. Passivspråk («X døde») visker ut ansvar, mens aktivt språk («X ble drept av Y») fordeler det. Ordvalg er ikke pynt, men årsaksforklaring. Resultatet er at jødenes utslettelse tones ned, mens skyld og offerroller gis på forhånd.

Her blir paradokset tydelig.........

© Avisa Nordland